Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norsk litteraturhistorie. Av A. Boeck
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteraturhistorie
på månge måter opgaven vært lettere,
forsåvidt som alt for Björnsons
vedkommende ligger langt klarere i dagen. Men
dernæst har sikkert forfatteren her kunnet
skrive ut fra en langt mere umiddelbar
personlig sympati og beundring. Endelig
må det fremheves, at professor Bull, hvor
det gjelder Björnson, sitter inne med en
kunnskapsfylde, som synes uuttömmelig,
og som utvilsomt er langt större enn noget
annet nulevende menneskes. For at der
kunde bli et passende likevektsforhold
mellem de to monografiene, må man derfor
anta, at han under behandlingen av
Björnson har måttet anvende en ikke ringe grad
av selvbeherskelsens og begrensningens
kunst.
Sammenstillingen av de to dikterne i dette
bindet har uvilkårlig måttet fore til, at
deres innbyrdes personlige forhold er blitt
best mulig inngående belyst. Dette forhold
var som bekjent höist eiendommelig og
som man kunde förutse om to så diametralt
forskjellige personligheter ikke alitid preget
av den mest ubetingede gjensidige sympati.
Der gikk jo ofte årrekker mellem hvergang
de möttes, og de brever de vekslet, var
heller ikke mange eller særlig indholdsrike.
Allikevel har sikkert den ene alitid spillet
en fremtredende rolle i den annens
bevisst-het, og særlig tör man anta, at Björnsons
personlighet stadig har vært nærværende i
Ibsens tankeverden. Meget har tiltrukket,
kanskje enda mere har virket frastötende,
men minst tre ganger har notorisk Björnson
eller visse sider av hans personlighet gjort
tjeneste som modell i den Ibsenske diktning.
Og et par ganger har Ibsen rent spontant
og med ord, som i hans munn hadde en
sjelden varme, gitt uttrykk for, hvor meget
Björnson alltid hadde betydd for ham.
Hvem kan vite det, dengang da Ibsen i sin
dramatiske epilog holdt den siste store
dommedag over sig selv og anklaget sig
for å ha sveket livet for diktningens skyld,
da kan det — mere eller mindre bevisst —
ha vært Björnsons personlighet, som har
gitt denne tanken eller denne föleisen makt
over hans sinn. Björnson, om hvem
professor Bull sier, at han har levet et liv
rikere enn nogen ånnen nordmann. —
Over-måte verdifullt er det under alle
omstendig-heter å få kastet så klart lys som her over
dette forhold i alle dets skiftende faser.
Det hadde sikkert vært en stor fordel,
og det var vei —■ som tidligere antydet —
oprinnelig også planen for verket, at
professor Bull skulde ha fortsatt fremstillingen
helt op til verdenskrigen. Når det ikke har
latt sig gjöre, kanskje nærmest av rent
praktiske grunner, eller fordi stoffet blev
så altfor uoverkommelig for den enkelte
mann, da skulde det synes som om en deling
ved det tidspunkt (omkring 1890), da
nyromantikken satte inn, hadde vært
naturligere enn den som er blitt anvendt. Men
dette er naturligvis nærmest en smaksak.
Verkets to siste bind er jo på en måte å
betrakte som en enhet, det er 1 og 2 under
samme fellestitel. Det er bare dette, at en
ny forfatter, professor Winsnes, övertar
siste bind, og da han begynner med 1880
årenes realisme efter at professor Bull har
levert fullstendige biografier foruten av
Ibsen og Björnson også av Jonas Lie, har
det ikke kunnet undgåes, at man nu og
da får en viss fölelse av gjentagelse.
Hvad professor Winsnes skriver om
realismens frembrudd og om bohemetiden er
forövrig udmerket formet, og fremfor alt
lykkes det ham meget overbevisende å
betone, hvorledes den nye åndsretning
kom som en naturlig fölge av hele den
om-dannelsesprosess, som samfundet på den
tid gjennemgikk.
Enda mer fortrolig er dog kanskje
professor Winsnes med 1890 årene, og han
gjör sig her til talsmann for den opfatning,
at det er ganske villedende, når hele denne
litterære periode er blitt bedömt som en
tretthetens og dekadansens tid. Ganske
visst hadde endel av tidens litterære frem-
583
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
