Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf H ar b it z
Nils Johan Rud..
Hos en så samvittighetsfull skribent som
Sigurd Christiansen er naturligvis rammen i
orden, men hele den handling som betyr noe
i hans siste bok foregår i et menneskes
be-vissthet, og tid og sted og omgivelser kan
være likegyldig. Menneskene hører til den
samme klasse som han før har skildret med
så dyp sjelekunnskap. Julius Klyver hører
en aften i radioen at hans hustru er blitt
myrdet. Han har ikke levd sammen med
henne på mange år. Det var kommet ham for
øre at hun hadde en »fortid» før hun blev
gift med ham. Han sa henne da brutalt sin
mening, og hun for lot ham. Siden har han
ikke hørt fra henne. Han følte sig dengang
dypt forurettet, og han har ikke siden lempet
på sin dom. Nu fører det ene og det andre til
at han begynner å granske hennes liv og
karakter, alt som han kan samle oplysninger
om, og han opdager at hun hadde reist sig
av skammen og fornedrelsen. Og det som
nu hender ham, det er at han reiser sig, han
reiser sig av sin fornedrelse, av hatet og
bitterheten, han blir på sin måte et nytt
menneske.
Det er altså et etisk problem som i Tolstois
»Opstandelse», og boken er ren og streng i
alle sine linjer. For mig står den som et
hoved-verk i Christiansens produksjon, et verk av
høiere rang enn noe av hans tidligere. Med
makeløs sikkerhet har han klarlagt den
sjele-lige utvikling, med imponerende logikk har
han bygget op den meget vanskelige og
krevende komposisjon. Gjennem dette motiv
har han funnet uttrykk for noe centralt og
avgjørende i sin tenkning og følelse.
Selv hans asketiske sprog, som ikke mangler
styrke og klarhet, men gir øret lite, gjør sitt
til den maktfulle holdning.
Men formelt er det et par ting å si. Først
er det bredden. En bok skal ikke være lenger
enn den må være. Det skal ikke stå noe
overflødig ord på en eneste side. Sigurd
Christiansen har visst ikke lett for å stryke.
Så er det hans svakhet for abstraksjoner.
Klyvers tankegang blir ofte gjengitt med
omskrivende, stive, av og til kvasifilosofiske ord.
Hvorfor får ikke leseren opleve direkte hvad
Klyver føler og tenker? Fremstillingen vil da
ta seg mindre dypsindig og merkelig ut, men
vil vinne i klarhet og glans.
Enhver bok som er på prosa og har en
noenlunde sammenhengende handling vil
forlagene gjerne kalle roman. Et par »romaner» blir
her skilt ut og stillet sammen med novellene.
Nils Johan Ruds »Drivende grenser»
handler om en sommertur med en fangstskute
til Svalbard og Grønland. Den er
reiseskildring og roman, både det ene og det annet,
hverken det ene eller det annet. Den kunde
ha vært en roman, for skibet er en verden for
sig full av mennesker, og ishavet omkring
dem fanger dem i en felles skjebne for den tid
turen tar. Men en roman bør jo samle sig om
noe, ha en såkalt idé, og det erotiske
mysterium Norunn er et nokså negativt midtpunkt.
Dramaet blir noe utpønsket, menneskene er
ikke riktig sig selv, forfatteren trekker i dem,
karikerer dem. Forfatteren har sin mening
med alt, han har mange interessante
meninger, både artistisk og psykologisk, men han
likesom tvinger dem på stoffet. Best kommer
naturen fra det, den er så overveldende i sin
ødslige prakt at ingen kolorering biter på den.
Og det liv som blir levd av fangstfolkene på
Grønland har en slik barskhet over sig at en
dikter blir stemt til en viss ydmykhet. Det
skader ikke. Alt ialt vilde det nok ha vært
til gagn for’boken om den var blitt
gjennemført som en reiseskildring, en ekspresjonistisk
reiseskildring. Og forresten har forfatteren et
så stort talent at han godt kan la være å piske
på det.
Også om »Presten fra havet» av Egil
Rasmussen kan en hevde at den ikke er noen
roman, men sjeleskildring i novellistisk form.
Det er en jeg-bok, og mannen som forteller
er på vei til et asyl for sinnssyke. Når en
466
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
