Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Häfte 13. 28 mars 1931 - Klassisk og nytt i mekanikken, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
en øket komplikasjön og en tilsvarende nedsettelsc av
anskuelighetcn. Men slik må det vel nødvendigvis føles i en
övergångstid hvor hele det fysikalske virkelighetsbillede
søkes forankret i nye begreper og forestillinger. Det endelige
mål som der strebes henimot er i virkeligheten det får vi
ialfall håpe en förenkling. Der spores gjennem det hele en
megtig sammenfattende, syntetisk bestrebelse i retning av å bygge
imiverset op ved hjelp av færre byggestene. En umiddelbar
følge av dette er imidlertid at grenserne mellem de forskjellige
specialvidenskaper mer og mer utvisskes, og at man ikke med
en stiv lineal kan avgrense fysikerens, mekanikerens og
kjemikerens plass ved det store felles arbeidesbord.
Nogen klarhet og oversigt över mekanikkens stilling innenfor
ensemblet, kan man muligens nå frem til ved en kort historisk
betragtning av de utviklingslinjer som har ført frem til den
aktuelle situasjon.
Oldtidens bidrag til mekanikken er ikke serlig stort, og
innskrenker sig praktisk tält bare til likevegtslæren, til
statikken. Archimedes kjennte vegtstangprincippet.
Men det er karakteristisk for antikkens innstilling at han
ikke opfattet loven om "vegt X arm" som en eksperimentel
erfaringssats, men som en logisk nødvendighet. Han er
derför istann til å bevise den ved et abstrakt
resonnemang a priori. Det er således for Archimedes logisk
innlysende at hvis man deler et lödd i to og anbringer den
ene halvdel en centimeter lengere inne og den armen halvdel
en centimeter lengre ute på vegtarmen, så vil en oprindelig
likevegt derved ikke forstyrres. Men det er logisk sett like
tvingende at hvis man gjør det tilsvarende med kulen på en
pendel, så vil svirigetiden derved ikke forandres. I første
tilfelle ledes man, tilfeldigvis, til et fysikalsk rigtig resultat, i
det annet tilfelle til et urigtig. Vi har nu lett for å gjennemskue
denne villfarelse, som bunner i en mangelfull erkjendelse av
at det i mekanikken handier sig om utsagn om en fysikalisk
virkelighet, og ikke om abstrakt tenkning. Men vi bør ikke
hovmode os formeget över Archimedes, for vi er, selv i vor
tid, mer enn villig til å falle i denne samme villfarelse når leilighet
bydes. Det er i denne förbindelse nok å minde om de forsøk
som stadig gjøres for å motbevise relativitetsteoriens
grunnpostulater ved hjelp av logiske deduksjoner ut fra
visse aprioristiske principper.
For dynamikkens vedkommende blev antikken gjennem sin
abstrakte tenkning og sine aprioristiske forestillinger ledet
svært på villspor. Aristoteles adskilte mellem den naturlige
bevegelse og den voldsomme bevegelse. I den naturlige bevegelse
søker hvert legeme sit "naturlige" sted, tunge søker mot jorden,
lette legemer stiger tilveirs. I den voldsomme bevegelse trenges
noget drivende, en motor, som utöver den nodvendige vold.
Når denne ophører, ophører oevegelsen. Aristoteles mente f. eks.
at når en sten som kastes op i luften ikke straks søker sit
"naturlige sted", nemlig jorden, så er det fordi luften fortetter
sig bak den og virker som det drivende. Dette må man
kalde en elskværdig opfatning av det vi nu betegner som
luftmotstannen.
Om bevegelsen i det tomme rum har derimot Aristoteles skrevet
følgende bemerkelsverdige linjer:
"Det er umulig å si hvorfor et legeme som engång er sat i bevegelse
i det tomme rum, nogensinde skulde stanse et sted. Hvorfor skulde
det stanse mere ett sted enn et annet? Folgelig vil det, enten
forbli i ro, eller, hvis det er i bevegelse, vil denne bevegelse vare
evig, hvis legemet ikke møter en sterkere hindring som stanser
bevegelsen."
Dette er jo, i litt vag form kanske, den Newtonske mekanikks
treghetsprincip. Det kan også nevnes at Aristoteles i en
diskusjon av vegtstangprincippet er inne på en tankegång,
som i sig inneholder spiren til det virtuelle arbeides princip.
Men det er et spørsmål om man ikke, i enslags overdreven
velvilje like överfor denne beundringsverdige oldtid, tillegger
slike spredte uttalelser for stor vegt og bak dem aner en
større og dypere innsigt i tingene enn forfatteren virkelig hadde.
Det er ialfall et faktum at Aristoteles, i stedet for å bygge videre
på sit utmerkede princip angående bevegelsen i det tomme rum,
skremt av de tilsyneladene paradoksale konsekvenser i retning
av en evig bevegelse ut en nogen drivende motor, valgte å
benegte muligheten av det tomme rum. Istedenfor å fremme
erkjendelsen på dette område, kom Aristoteles derved faktisk,
pågrunn av umåtelige autoritet han besad i middelalderen, til å
bremse dynamikkens utvikling adskillige århundreder.
Det første store navn i den moderna mekanikks historie er
Galilei (1564–1642), selv om man ikke helt skal overse
at han hadde forløpere, f. eks. i universalgeniet Lionardo
da Vinci, som mekanikkere til alle tider vil være taknemlig
for de berømte ord: "Mekanikken er de matematiske
videnskapers paradis, for det er gjennem den at disse
videnskaper høster sine frugter".
Galilei formulerer i et specialtilfelle treghetsprincippet klart
og koncist, idet han sier ät hvis et legeme slynges ut på et
horisontalt plan uten hindringer "så vil dets bevegelse forbli
uniform i det uendelige". Han kjender fallovene forsåvidt
som han vet at hastigheten er proportional med falltiden og
at en pendelkules hastighet bare avhenger av fallhøiden og
ikke av som den har beveget sig i en krummere eller slakkere
bue. Han løser også problemet vedrørende et legemes
likevegt og bevegelse på et skråplan. Til kinematikken har
han ydet det overordentlig vigtige bidrag at han skapte begrepene:
momentanhastighet og momentanaccelerasjon i en ujevn
bevegelse. Dette fordrer en tankeoperasjon svarende til
fundamenterne i den infinitessimalregning som senere blev
grunnlagt av Newton og Leibniz.
Det som fremforalt gjør det berettiget å betegne Galilei som
grunnleggeren av en möderne naturvidenskap mekanikk, er
at han var en skarpsindig eksperimentator, som var lydhør og
lærvillig likeoverfor naturens egen tale og bud. Det avgjørende
bevis for rigtigheten av en mekanisk påstann la for ham i den
eksperimentelle verifikasjon. Han står her i skarp motsetning til
sin samtidige, Descartes, som i evidensen så det eneste
sandhetskriterium, også i mekanikken.
Hvor høit man nu enn må skatte de bidrag til mekanikkens
utforming som er ydet av en Galilei (1564–1642), en
Descartes (1596–1650), en Leibniz (1646–1716), en
Roberval (1602–1675), en Torricelli (1608–1647), en
Pascal (1623–1662), en Wallis (1616–1703), en Wren
(1632–1733), en Huyghens (1629–1695), så er der
dog et navn i mekanikkens historie som overstråler dem
alle, Isaac Newton. Lecornu har ret nar han sier: . . . . avec
Newton la science sort
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
