Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 11. 13 mars 1956 - Måling av jords korrosivitet, av Ivan Th. Rosenqvist
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
13 mars 1956
229
Måling av jords korrosivitet
Dr phil. Ivan Th. Rosenqvist, Oslo
Möderne teknikk har fört med seg at stigende
antall forskjellige stålgjenstander anbringes i
jord. Man har dels rör og kabler soin ligger i
for-holdsvis gruntliggende gröfter, dels stålpeler for
fundamentering av byggningen Disse siste
rammes ned gjennom de överste forvitrede jordlag
og ned i underliggende, oftest uforvitret grunn.
Oslo var i begynnelsen av 1930 årene blandt
de förste byer som anvendte stålpeler for
fundamentering av hus. Denne
fundamenteringsmeto-de er billig og byr på vesentlige geotekniske
for-deler, særlig i sensitive leirer der stålpelenes
relativt små tverrsnitt forårsaker minimum av
omröring. Korrosjonsproblemet skaffer imidlertid
betenkeligheter for anvendelse av slike peler ved
bygg som skal stå i lengere tid. Ved
monumen-talbygg har ubeskyttede stålpeler ennu ikke vært
benyttet og bör vel knapt komme i bruk.
Korrosjonens mekanisme
Korrosjonsproblemene har i de siste 10—20 år
blitt behandlet ved en rekke laboratorier verden
over og man har fått vesentlig bedre kjennskap
til mekanismen enn man hadde i begynnelsen av
1930 årene. Stort sett er korrosjon av stål av
elektrokjemisk natur, karakterisert ved at
me-tallatomene går i opplösning som positivt
lade-de joner. Herved blir tilsvarende antall
elektroner fri og akkumuleres i metallet. Dersom ikke
elektronene fjernes, vil korrosjonen stoppe.
Fjer-ningen av elektroner betegnes som katodisk
de-polarisasjon. Den er av störste viktighet for
kor-rosjonsprosessenes videre forlöp.
Der korrosjon finner sted, oppstår ofte höye
konsentrasjoner av metalljoner. Dette sinker
korrosjonen og betegnes som anodisk
polarisa-sjon.
Den katodiske depolarisasjonsprosess er å
be-trakte som en reduksjon av ett
oksydasjonsinid-del. Når stål löses opp i en syre er
oksydasjons-midlet protoner som reduseres til
hydrogenmole-kyler. Også i jord föregår denne prosess, om enn
ineget langsomt på grunn av den lave
protonkon-sentrasjon. pH i naturlige jordarter ligger som
oftest mellom 4 og 10, kun i ekstreme tilfeller
överskrides disse grenser. Den katodiske
depo-larisasjon i jord frembringes derför vesentlig av
Sammandrag av föredrag i Svenska Geotekniska Föreningen den
29 november 1955.
620.197.6
fritt oksygen, treverdig jern og höyere
mangan-oksyder, og under visse forhold av anaerobe
bakterier.
Den gang Oslo Byggningskontroll begynte å
tilläte peling ined ubeskyttede stålpeler, antok man
at den katodiske depolarisasjon, frembragt av
protoner, var den viktigste faktor og man satte
derför det krav at pH måtte være större enn 7,0
dersom slik peling skulle tillåtes. Ved lavere pH,
altså större protonkonsentrasjon enn 10"7 mol/1,
ble ikke stålpeler tillatt. Andre kriterier ble ikke
nevnt. Dersom alle andre faktorer hadde vært
konstant, ville pH kriteriet kunne uttrykkes ved
» at korrosiviteten K er en funksjon av den
elek-tromotoriske kraft mellom de anodiske og de
katodiske partier av et korroderende stål.
K = f(E)
I andre land, særlig USA og USSR, har man lagt
hovedvekten på jordsmonnets elektriske
led-ningsevne og stort sett funnet att korrosiviteten
er en funksjon av den inverse verdi av
logaritmen til motstånden eller uttrykt
K = f (1/ln R)
I disse tilfeller blir det altså ikke tatt hensyn
til pH eller övrige depolariserende substanser.
Dette kommer åpenbart av at
protonkonsentra-sjonen er en forholdsvis uviktig
depolarisasjons-faktor og da de jordarter man har arbeidet med
stort sett har vært sterkt oksyderte og i likevekt
med atmosfærens oksygen, betrakter man den
elektromotoriske kraft mellom anoden og
katoden som en konstant. I de överste jordlag i
Skan-dinavia kan dette være forholdsvis riktig, og det
enkle korrosjonskriterium K = f (1/ln/?) er
til-strekkelig.
I dypereliggende jordarter stiller forholdene seg
vesentlig annerledes. Her er depolarisasjonen
som regel lav, og man vil komme til altfor
ugunstige resultater dersom de amerikanske og
sovjetrussiske kriterier skulle benyttes.
Faktisk vil knapt noen leire i Oslo eller
Göteborg oppvise så höy elektrisk motstånd at
normalt belastede peler kunne stå i 20 år og dog
finnes det flere hus som er åtskillig eldre,
fundamentet på differdinger og DIPer. Ved å
sam-menholde forskjellige korrosjonsfremmende fak-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
