Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1957, H. 41 - Dolomitt i oljefyringsanlegg, av Per Bergan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
anta at den økte mengde støv i røkgassene
in-fluerer i sterkere grad enn vanlig på
lednings-evnen av filmen som dannes på
duggpunkt-elementet.
Dolomittdosering
Flere faktorer må tas tilbørlig hensyn til ved
dolomittdosering for at denne skal bli effektiv
og resultatet vellykket. Dolomitten må
inne-holde mest mulig magnesium for at
resulteren-de reaksjonsprodukter skal bli porøse og løse
og lette å fjerne ved hjelp av konvensjonelle
rensemetoder. Partikkelstørrelsen må være
minst mulig, dvs. den spesifikke og dermed
aktive overflate størst mulig. Matemetoden må
gi god distribusjon av partiklene i
røkgass-strømmen.
Forsøk med forskjellige dolomittkvaliteter,
forskjellige matningsapparaturer og med
formalt dolomitt av forskjellig finhet viser at de
nevnte faktorer er av største betydning. Hva
det siste angår ga en dolomitt med en
gjennom-snittlig partikkelstørrelse på 2,6 |.i bedre
resultat enn en med gjennomsnittlig
partikel-størrelse på 3,7 [x. I Danmark anbefales 0,1 %
dolomitt på oljevekten, i Amerika er mellom
0,1 og 0,2 % anvendt, mens det i Norge og
Sverige med meget hell er brukt 0,2 %. I
Frankrike er opp til 0,4 % brukt.
Den formalte dolomitt kan, slik det er vanlig
i Amerika, enten blandes med lett fyringsolje
i en beholder utstyrt med rørverk, og tilføres
den forvarmede oljen ved hjelp av en
volu-metrisk pumpe (fig. 1), eller den kan doseres
tørt rett inn i forbrenningsrommet (fig. 2og3).
I England har en nyttet en vanlig
tallerken-mater med godt resultat. Når det gjelder
til-førselen av dolomitt til oljen, får en uten tvil
den beste kontakt med denne metoden, som
således byr på største teoretiske forutsetning for
best effektivitet. Den byr imidlertid også på
flest problemer, f.eks. ved bruk av
tilbakeløps-brennere. Likeledes kan en erfare noen
sli-tasje i pumper og dyser, skjønt uttalelsene
her-om varierer. Tørrdoseringen byr på ferre
vansker, og dersom innføringsmunnstykket
plaseres slik at god spredning av dolomitten
oppnås, blir resultatene så gode at denne
metoden uten tvil vil være den mest anvendelige.
Praktiske erfaringer
Allerede i 1954 ble prøvedoseringer med
dolomitt foretatt ved et større svensk veveri.
Dampkjelen var på 40 t/h og ble fyrt med
Bunker C, som hadde et svovelinnhold på
3,3 %. Vurderingen av dette anlegget
åpen-barte et belegg som i det vesentlige bestod av
jernsulfat, og som i tykkelse varierte fra 2 til
12 mm. Tykkest var det hvor røkgassen helt
omsluttet jernet. Kraftige sprekker dannet seg
i belegget, og det underliggende gods ble på
grunn av disse sprekkene og den ujevne
tyk-kelsen utsatt for temperaturspenninger, som
sammen med korrosjonen tilslutt forårsaket
sprekkdannelse også i dette. Ved analyse viste
det seg at belegget inneholdt 29,4 % toverdig
og 1,6 % treverdig jern, og det veide 2,75
g/cm3. Dette vil si at et 10 mm tykt lag
til-svarer ca 0,8 g borttæret jern pr cm2 av
over-flaten og ca 1 mm dyp tæring.
Dolomitten som ble prøvet på dette anlegget
hadde ett relativt høyt kalsiuminnhold og var
av noe grovere formalingsgrad enn de tidligere
nevnte. Den ble blandet med olje i en
kon-sentrasjon av 10 % i en 500 1 beholder og holdt
oppslammet ved hjelp av et elektrisk rørverk.
Dolomittslammet ble ved hjelp av en
mem-branpumpe tilført en liten ekstra brenner, som
var plasert i kjelens front og rettet inn mot
flammene fra de fire ordinære oljebrennerne,
og ble atomisert ved hjelp av trykkluft på
7 kp/cm2 trykk.
Røkgassenes duggpunkt lå på 146° C før
dolo-mittdoseringen, ved normalbelastning 32 t/h
og et kullsyreinnhold på 12,8 %. Ved samme
belastning, men et kullsyreinnhold på 11 %,
var duggpunktet på 160° C. Etter fem døgns
dolomittdosering (0,2 %) var duggpunktene
lienholdsvis 75 og 85 °C. Disse holdt seg
imidlertid ikke konstant, men steg opp til noe over
100°C. Stigningen kom av at atomiseringen ble
dårligere, og fra tid til annen stoppet helt p.g.a.
forkoksninger i munnstykket. Heller ikke
membranpumpen arbeidet helt bra fordi det tok
tid før kuleventilene ble tette p.g.a. oljens
høye viskositet.
Ved neste prøveanlegg ble derför
membranpumpen byttet i en skruepumpe av Mono-typen
(Tekn. T. 1951 s. 536). Her foregikk
doseringen tilfredsstillende, bortsett fra at det igjen
dannet seg endel forkoksninger i munnstykket.
I løpet av 14 dager oppnådde en en
dugg-punktssenking fra 160°C til 80°G ved et kull
syreinnhold på 10 %. Anlegget hadde tidligere
hatt store skader på luftforvarmerne, men ved
besiktigelse fant en nå intet belegg hverken på
ekonomiser eller luftforvarmerflatene, kun
noen tørre, svakt sure sulfater på
luftforvar-merrørenes oversider.
De første prøver som ble gjort, ga således
resultater som det var verdt å forfølge, til tross
for de barnesykdommer en naturlig nok måtte
kjempe med. Nye prøver ble foretatt ved to
andre svenske fabrikker. Begge anlegg ble fyrt
med Bunker C med et svovelinnhold på ca
3,5 %, og begge anlegg hadde alvorlige
korro-sjonsskader på etterheteflatene. Ved det ene
fikk stålrørsekonomiseren stadig små hull med
tette mellomrom, og rørene var så tæret at
disse hullene ikke stoppet å komme selv etter
to måneders dolomittdosering. Ekonomiseren
måtte utskiftes. Ved det andre anlegget hadde
luftforvarmeren større skader og belegg,
sær-lig ved at kald luft hadde trengt inn og spedd
ut røkgassene og senket temperaturen på disse.
Disse beleggene ble under doseringsperioden
løsere og porøse, men ettersom en fremdeles
hadde vanskeligheter med forkoksninger og
igjentetninger av munnstykket, kunne en ikke si
at resultatene var vellykte. Ved å forbedre do-
TEKN I SK TI DSKRI FT 1957 952
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
