Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 6te del. Specielle faktorer og vilkår ved åndslivets opbygning - 1ste kap. Opmerksomheten - a. Den ufrivillige og den forsetlige opmerksomhet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
201
sig ved det som lyser klart frem. Den næreste granen og den
lyseste bjørken ser man på. Intensiteten er viktig. Under ellers
like vilkår vil øinene vende sig til det lys som stråler mest.
I talen får det som en særlig vil prente inn et sterkere tone*
trykk. Røsten er hos somme talere deres mest effektive argu*
ment. Det påståes, at folket styres av skriket.
Videre. Forestillinger som er forenet med sanseintrykk
hevder sig bedre enn sådanne som bare er forenet med fore*
stillinger. Det er god regel for fremstillingen at saken blir ført
frem så anskuelig som mulig. Dermed gjør man tingen levende
for en. Men det er fremforalt det levende, det bevegede som
fengsler oss. — Det er fremdeles gunstig, om det forut for en
forestilling går en sansning med tilsvarende inhold. Sådant
volder at forestillingen blir mere intrengende. Opmerksomheten
økes, opfatningen blir skjerpet, når sådanne sanseoplevinger eller
tanker melder sig som er i slekt med vedkommende intrykk. Eks*
perimentet innen tonepsykologien efter metoden for å få over*
tonen frem illustrerer forholdet, som allerede før nevnt. I det
hele å være instillet på noe, øker opmerksomheten overfor ved*
kommende emne. Kjenner en et menneske, men ikke er særlig
optatt av det, kan en snart komme til å se noe fremmed på
vedkommende, når man møter ham. En vilde hatt lettere tor
å kjenne ham, dersom han var mere fremme i ens tanker. Det
er derfor ikke altid helt uten grunn at folk støtes i slike til*
feller. Gjenkjenning røber ofte at man har været opmerksom
på noe. Denne kjensgjerning kan volde slutninger i omvendte
tilfeller. Av det at man ikke kjenner noe igjen, slutter man at
man ikke har oplevd en sak eller hatt et givet intrykk; idet
man nemlig går ut fra, at om så hadde været, måtte man ha
lagt brett på det, merket sig det og derfor kjenne det igjen.
Dette er forutsetninger ved konfrontasjoner foran vitnebenken.
Et menneskes åsyn, størrelsen og holdning m. m. hos en person
er noe man pleier være opmerksom på. Man skulde derfor
vente av et vitne, at han skulde dra kjensel på vedkommende
senere, såsant han hadde sett ham. — Stundom om kvelden,
når man tar sin runde i huset for å se om alt er trygt for natten,
kån man være ordentlig i villrede: Har jeg låst døren eller
ikke? En føler sig uviss, fordi en har nu i tanker hvor makt*
påliggende det er, at døren er forsvarlig tillåst, og så kjenner
man ikke igjen hos sig den tanken som noe der var nærværende
i opmerksomheten dengang man var borte ved døren og kunde
ha låst den. Enden på historien blir gjerne den, at man tar
sig en tur bort igjen.
Videre: A være beveget er noe som kaller på opmerksom*
heten. Vi fester tanken ved det som skifter. Forandring fryder.
Det er likeledes bra at noe stikker av mot omgivelsene, ter sig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
