- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
224

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

224 MAGNHILD

Noget længere hen lot Magnhild Magda sætte blomster og græs
i sit hår. Hun smånynnet, som hennes vis var fra notesyngingen
på præstegården. Denne gang fik hennes uregelmæssige sang mere
fart æn ellers, idet tankerne fyllte den som vinden et sejl. Jo
højere hun kom, desto stærkere sang hun, til Magda sa: „Der
kommer mor!“ Magnhild tidde. Fruen kom ganske rigtig, og litt
bak henne Tande: „Men, barn, du synger jo?“ De var i dagens
løp blet „dus“, d. v. s. fruen sa du; Magnhild kunde ikke. — „Det
er den højeste og klareste sopran jeg på længe har hørt,“ sa
Tande, som nu også kom nærmere, og som blusset av at ha gåt
de par skridt fortere æn vanligt. Magnhild rejste sig, så blomster
og græs drysset, og samtidig tok hun i håret for at ta Magdas
pynt av, hvorved denne klaget forskrækkelig. Men Tandes ord,
utseende og de øjne han nu fæstet på henne, forvirret henne, og
det var snillt av fru Bang at hun likesom søkte at dække henne.

En stund efter var de på vej hjæm, — og de gik like på Tandes
rum for at prøve Magnhilds røst.

Fruen stod og holdt henne ved hånden. Magnhild traf med på-
fallende sikkerhed alle noter og tok skalaer, så Tande stanste og
så op. Hun måtte da fortælle at hun hadde sunget før.

Hun kjænte efterhånden lykke; ti hun var avholdt, det var ikke
til at ta fejl av. Og da man skulde prøve en liten tostemmig sang,
og Magnhild kunde synge sopranen fra bladet, og likeså med en
annen, en tredje, blev der slik glæde i den lille ring, at Magnhild
ildnedes derav og gav en Skjønhed som hun visselig ikke før
hadde besiddet i noget øjeblik i sit liv.

Fruen hadde en god alt; stemmen var ikke så utdannet, som
den var sympatisk; den var heller ikke stærk, men passet der-
ved Magnhilds så meget bedre; ti om dennes mulig var stærkere,
så hadde hun aldrig brukt den anderledes æn svakt, og gjorde
heller ikke så nu.

Efter hvært som de vant kjænskap til sangene, økte Tande det
ledsagende tonespill.

Gaten stod full av folk; slikt hadde de aldrig hørt på det lille
sted. Der slap utvilsomt en sværm av nye forestillinger utover
disse hoder. Der blev bestemt tænkt og talt finere den kvæll
æn vanligt. Barnene ante sikkerlig fremmede land. Et småregn
fallt, de høje fjæll på begge sider av dalen og omkring fjorden
stod med dækte topper, men steg for forestillingen så meget
større i det halvgjæmte. Skogens farver, den rolige sjøflate,
mørknet av regnet, engens friske efterslætt, elvens ville gang, og
ellers ikke en forstyrrende lyd. Kom en vogn, så stanste den.
Mængdens stillhed derute fallt med stemning over dem der-
inne.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0224.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free