- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
537

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Det avgjørende

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

MARY 537

videre; det går også videre. Nej, tænker hun: har jeg ikke mot
til at gå dette under øjnene, så har jeg heller ikke mot til det
næste. Dermed vændte hun sig om, og gik like på det følgende
uhyre, som humret godslig; det var en ung hæst. Den hadde
sæletøj på og søkte i sin forlatthed mennesket. Hun klappet den
og talte til den. Det var dog et bud fra livet, en forlatt, som
trøstet en fortvilet. Men da den fulgte videre, leverte hun den av
på næste bondegård. Hun måtte være alene. Der blev de højst
forundret. At nogen var ute i det vejr, og det en kvinne! Hun
skyndte sig bort fra lyset og ut i mørket igjæn.

Den lille hændelse hadde styrket henne; hun visste nu hun
hadde mot. Og gik raskt på.

Hun skulde nætop ut på den første bærghej, som vejen var
hugget frem i. Enten det virkelig var så, eller hun syntes det,
stormen tok bestandig til. Den måtte da vel snart ha nådd sit
værste. Men for henne var det hennes egen jammer og skam
som var i den. Just det styrket! Det var ikke døden hun var
rædd, det var livet.

Hun tænkte, mens hun skred frem, altsammen igjænnem på ny.
Hun vilde ikke forråde sit barn. Ikke frælse sig selv ved at la
det dræpe. Ikke sætte det ut hos fremmede og så fornægte det.
Ikke leve uten selvagtelse.

Om her kom en frier — og her kom visst mange, nu som før!
— skulde hun begynne med at tilstå? Eller skamløst fortie? Der
var bare ett hun kunde med hæder: gå under med sit barn. Til
intet annet kjænte hun sig istand. Men det måtte ske, så ingen
ante det. Hun måtte dø sygdommens død; så gallt det at skaffe
sig sygdommen til døden.

Hun skyldte sig selv det. Ti deri var hun like sikker idag
som hin kvæll hun gik in til Jørgen, at det fortjente hun ikke at
bli ulykkelig for.

Det var en umådelig fejltagelse, ja; — men deri var hun uskyldig.
Det var visst også stærkt opblandet av driftslivet — likefullt var
det en handling hun ikke skammet sig for. Hun skyllte sig selv
at dø med alles uavkortede medfølelse, så langt hun var kjænt.
Hun skyllte også dem det som i henne hadde set den første
blant dem. Hun hadde ikke illoyalt forspildt deres tro til sig.

Nu var hun fremme på odden, og den forfærdelige kamp som
her begynte, blev uvilkårlig en kamp om dette. Det var som alle
værdens magter vilde vriste hennes selvagtelse fra henne og få
henne dømt. Her var frit hav, og fra milevidt tilbake kom bøl-
gerne i stigende stigning. Når de så traf bærget, sprøjtet de favner
opover. De aller største nådde henne med de siste piskende stråler.
„Der har du! Der har du!“ Og stormen, som stod mot den hugne

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0537.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free