Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Perspektivets stil. Omkring en bok av Aksel Sandemose. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Perspektivets stil
med en norrman på den punkten, och han hade inte
mänga jag emot sig i Tyskland. I Norge drunknade
han i dem.
Selve krigsutbruddet blir også berørt i
dagboken, men det vil norsk-amerikaneren •—
og Sandemose — overlate til dem som da
var tjue år, å skildre. Men jeg tror det er
riktig at vi — vi eldre iallfall — følte nederlaget
mer som et menneskelighetens nederlag
enn som et norsk. »Vi skämdes över att vara
människor, inte över att vara norrmän.»
For jeg tror det også er riktig når det står
at »den spontana känslan för rätt är alldeles
oavhängig av nationalitet».
Og her er vi i nærheten av bokens — det
vil si dagbokens — menneskesyn, dens
humanisme og humanitet. Mennesket er ikke
noe skjema; det er en elv som strømmer, •—
det skifter fra minutt til minutt. Det er et
svært komplisert vesen, lite kjenner det seg
selv. Der er en hentydning til en mann i Los
Angelos som forfalsket sine regnskaper år
etter år, og anmeldte seg selv til politiet. Han
satt i fengsel mens revisjonen gransket hans
regnskaper; avisene var fulle av hans
million-bedrageri. Så viste det seg at det manglet
ikke en øre i kassen. Han hadde gjort alt
for å skjule noe som han aldri hadde gjort!
Så paradoksalt kan mennesket være i sin
livsførsel, så inkonsekvent, så uberegnelig
i all sin beregnelighet, så sammensatt.
Dagbokens jeg — og Sandemose — bygger på
egne erfaringer i så måte. En kan plutselig
oppleve noe som en ikke kan forklare. Når
det er over, sitter en igjen med den kjenslen
at noe svart og underjordisk har vist seg ved
overflaten, men försvunnet igjen før en riktig
kunne se det. Der er makter i oss som driver
sitt spill, og vårt liv henger i hop med andres
på en underfundig og mystisk måte. Vi er
alle medskyldige i det som skjer. Det er
resultatet av betraktningene over bokens
mord.
Altså, på en måte skrider vi ennå fram i
blinde. Og en skulle kanskje tro at
konklusjo-nen i denne boken måtte være nokså
pessimistisk. Men det er den i grunnen ikke. Midt
i sin blindhet — som vel kan bli mindre etter
hvert — viste mennesket under krigen, i
striden mot nazismen, at det var bedre enn
det kanskje selv hadde trodd. Det viste
seg at det var noe som mennesker ikke kunne;
de sa: hit og ikke lenger. Før trodde vi ofte
innerst inne at ethvert menneske var til
salgs, bare en kjente prisen. Det viste seg å
være løgn. Styrket i sin mennesketro har
bokens jeg gått ut av krigen, der vi jo alle
var med.
Men midt i de store hendelser synes denne
norsk-amerikaner å ha tapt noe av interessen
for seg selv og sitt eget liv, som han jo skulle
fortelle sin sønn om. Han tilstår det. Han
føier en viss tretthet ved det. Og istedenfor
å skrive en roman har han derför gjort bare
noen opptegnelser. Han har mistet sin
ærelyst også. »I stället för de romaner jag
skulle ha skrivit om jag hade blivit diktare,
får du åkern där de kunde ha vuxit.»
Og så kommer jeg tilbake til Kinck og
perspektivets stil.
Om denne stilen sa Kinck videre:
Det är den farlige stil, stilen på oplosningens yderste
rand. Det hele staar og falder paa det, om en er
net-hændt og har ydmyghetens forstand til at slippe tingen
i det rette øieblikk, saaledes at den beholder sin
oprin-delighet, livfuldhet, — saaledes at mennesker og
situasjon virker førsterangs: Dunet paa druen; klasen
hængende urørt, slik som den hang inde i vinløvets
mørke.
Sandemose har laget en roman på en måte
som minner om den måten Wergeland et
par ganger gjorde dikt på. Han skrev liksom
bare ned motivet, og så kalte han det sujett
for versemakere. Men de diktene hører til
hans mest geniale og fullkomne ting. De har
akkurat det: dunet på druen. Men det har
jo forøvrig også de fleste av hans andre dikt,
de som han liksom gjorde ferdige. Han holdt
ikke lenge på dem heller; og stundom slapp
han dem vel for tidlig.
Det er et eksperiment Sandemose har gjort.
Og jeg vil ikke påstå at »Det gångna är
en dröm» er hans mest vellykkede bok.
Det skal jo noe til. Og når jeg sier det, så
tenker jeg ikke først og fremst på hans geniale
hovedverk, men jeg tenker på
»Klabauter-mannen», etter min mening det mest
artistiske Sandemose har gjort. Men også »Det
gångna är en dröm» er det en nytelse å lese.
Den har noe av den perspektivets stil som
Kinck beundret. Den har opprinneligheten
og friskheten. Dunet på druen!
517
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
