elske sin dame. De vet selv hvad De gjorde, bare for noen ord fra en prest, som sikkert var en sånn grytekiker og posteieter. Kanskje hadde han lyst til å få den følelsen selv som han strevde sånn med å drive en annen bort fra. Dette er da den synden som den guddommelige rettferdighet ikke vilde skulde være ustraffet; for den veier ut følgene av alle gjerninger med riktig vekt. Så kom da også Deres mann uten skyld i fare og De 1 angst for Tedaldos skyld, som De så hård- nakket drog Dem bort fra Tedaldo uten noen skyld fra hans side. Vil De bli fridd ut av denne nød, så må De love mig og også gjøre det jeg nu sier. Skulde det hende at Tedaldo kom tilbake fra sin lange utlendighet, så må De atter unne ham Deres gunst, Deres kjærlighet, Deres velvilje og den intime omgang med Dem, og helt sette ham på den plass han hadde før De satte Deres tiltro til den dumme munken.» Pilegrimen hadde endt sin tale, og damen tok inn 1 sitt sinn alle ordene hans på det nøieste. Hun godkjente sannheten i alle de grunnene han førte frem; hun trodde sikkert hun led all sin nød for denne synden; derfor sa hun: «Guds venn, jeg er- kjenner at alt De har sagt er sannheten, og at de geistlige, som jeg før har trodd var hellige mennesker, 1 virkeligheten er som De har skildret dem. Jeg innser også klart at jeg har feilet meget i min adferd mot Tedaldo. Får jeg noengang høve til det, vil jeg gjøre denne feil god igjen på den måten De har vist mig. Men hvordan skal det gå til? Tedaldo kan jo aldri komme tilbake; for han er død. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal love Dem det som allikevel er umulig.» Til det svarte pilegrimen: «Madonna, Gud har åpenbart for mig at Tedaldo ikke er død; tvert imot, han lever; og vinner han I2