ventet på dem. Alle gjestene som Aldobrandino hadde bedt inn til gildet, kastet våbnene sine på gulvet og gav sig i hans hender, mens de bad ham tilgi dem alt de hadde foretatt imot ham. Aldobrandino var rørt til tårer og tok varmt og vennlig mot dem. Han kysset hver av dem på munnen, og sa med få ord at han tilgav dem alt. Derefter kom søstrene og konene deres, alle i sørgeklær, og blev alle mottatt av madonna Ermellina og de andre damene på det vennligste. Ved bordet blev alle, menn og kvinner, bevertet på det mest høviske; det var intet ved dette gildet som ikke fortjente ros; dog hersket det en viss fåmælthet, som hadde samme smerten til grunn som de mørke klærne til Tedaldos slektninger vidnet om. Mange klandret da også for denne sorgen både gjestebudet og alt det pilegrimen ellers hadde fått i stand, og det la han godt merke til selv også. Da han nu syntes tiden var laglig til å fordrive sorgen, reiste han sig, mens de andre ennu spiste av fruktene, og sa: «Intet har manglet til å gjøre dette gildet gledelig for oss, uten Tedaldo; ham vil jeg da nu vise dere, siden dere har hatt ham så lenge mellem dere uten å kjenne ham. Dermed slengte han av sig pilegrimskappen og det som ellers hørte til pilegrimsdrakten, og stod fremfor dem 1 en jakke av grønn fløiel. De stirret på ham en lang stund, og de hadde 1 virkeligheten alle kjent ham igjen lenge før noen vågde tro det virkelig var ham. Derfor fortalte Tedaldo dem nøie alt om deres slektskapsforhold, mange sær- skilte høve og til slutt om alle sine oplevelser. Med gledestårer skyndte da brødrene og de andre mennene sig og omfavnet ham, likeens damene, både slektninger og fremmede; bare Ermellina holdt sig noe tilbake. Da Aldobrandino så dette, sa han: «Hvad skal det bety, Ermellina? Hvorfor viser du ikke Tedaldo din glede 18