over hans tilbakekomst, du også?» Men damen svarte ham frem- for alle gjestene: «Ingen skulde ha hilst ham kjærligere velkom- men enn jeg, som særlig skylder ham takk for han har hjulpet så kraftig til at jeg har fått dig igjen; men det usømmelige snakket folk har fart med da vi gråt over ham vi mente var Tedaldo, holder mig tilbake.» Aldobrandino svarte henne: «Nå da! Tror du jeg bryr mig om det slarvet? Ved det at han har fridd mig ut har han da selv tydelig bevist at alt det skvalderet er usant. Reis dig nu straks, og la mig se du omfavner ham.» Damen vilde jo heller ikke selv annet; hun nølte ikke med å lyde mannen sin; hun reiste sig straks, omfavnet ham og bød ham velkommen hun som de andre. Brødrene Tedaldo likte svært godt denne ridder- lige adferd til Aldobrandino; og det samme gjorde alle menn og kvinner som var til stede. Det vesle agg som ennu satt igjen i hugen til en og annen, var dermed borte. Da nu alle hadde vist Tedaldo sin glede, rev han de svarte klærne av brødrene og de brune av søstrene og svigerinnene sine og forlangte de straks skulde hente andre klær til sig. Så klædde de sig om alle sammen, og gledet sig med sang og dans og annen gammen en lang stund; så dette gildet, som hadde begynt så stille, endte med larm og fryd. Fulle av glede gikk de derefter alle til Tedaldos hus og spiste til kvelds. Men festene varte på samme måten ennu i mange dager. Firenze-folk betraktet lenge Tedaldo som en mann opstanden fra de døde, som et under, og mange, ja, endatil brødrene, tvilte ennu litt i sitt stille sinn på om det virkelig var ham eller ei; helt visse var de ikke. Og sånn hadde de vel gjort ennu en tid, hadde det ikke båret til noe som la for dagen hvem den drepte var 1 virkeligheten. I9