Noen soldater fra Lunigiana gikk nemlig en dag forbi Te- daldos hus; da de så ham stå fremfor døren, gikk de bort til ham og sa: «Lykke til, Faziuolo!» Tedaldo, som stod sammen med brødrene sine, svarte: «Dere tar feil av mig og en annen.» Da soldatene hørte ham tale, blev de skamfulle og bad om undskyld- ning. «Men sannelig,» sa de, «De er så lik kameraten vår som to mennesker kan bli. Han het Faziuolo fra Pontremoli; for omkring fjorten dager siden eller vel det kom han hit, og siden har vi ikke kunnet få greie på hvor det er blitt av ham.» Den eldste av brødrene til Tedaldo steg nu frem og spurte dem hvordan Faziuolo hadde vært klædd. De fortalte det nøie, og det viste sig da at denne beskrivelsen passet akkurat til klærne den drepte hadde hatt på. Av dette og flere andre tegn skjønte de så klart at den drepte hadde vært Faziuolo og ikke Tedaldo. Sånn forsvant da enhver tvil fra brødrenes sjel. Tedaldo hadde blitt svært rik. Han holdt frem i kjærligheten til sin dame, og blev aldri mer uvenner med henne. Tvert imot, de nøt ennu lenge sin tilbøielighet for hverandre, i stor forsiktighet. Gud unne oss alle gleder ved vår!