ÅTTENDE HISTORIEN Å å lang enn Emilias historie hadde vært, hadde ingen di syntes ille om den likevel, tvert imot, alle sa at sånn Eg mangfoldighet av hendinger vanskelig kunde for- ; md telles kortere. Men nu gav dronningen bare med et ENN befaling til Lauretta, og fikk henne til å begynne sånn: Kjære damer, jeg kommer just til å tenke på en sann historie som jeg får lyst til å fortelle dere; men enda den slett ikke er det, så høres den svært lik en skrøne. Den kom for mig da jeg hørte om ham som blev begravd for en annen, og sørget over og grått over for den sistes skyld; men jeg vil fortelle om en levende som blev be- gravd som død, og som siden selv, og mange med ham, ikke regnet sig for å ha levd livet 1 sammenheng, men for å ha blitt vakt op av de døde og stått op av graven, mens han som burde ha vært for- dømt for han hadde skylden, tvert imot blev tilbedt som en helgen. I Toskana var det nemlig, og er det ennu, et benediktiner- abbedi, sånn en ser mange av. Det lå på et lite besøkt sted. Her hadde en munk blitt abbed, som en kunde kalle en hellig mann i alle ting, var det ikke for omgangen med kvinner. Men så godt visste han å drive dette 1 smug og skjul, og så stort var hans ry for strenghet og hellighet, at næsten ikke et menneske ante noe og langt mindre visste noe om det. 21