instruerte abbeden nøie munken hvad han skulde gjøre, og han ventet så på at Ferondo skulde våkne. Næste dagen gikk abbeden sammen med noen av munkene sine likesom på besøk til huset til konen. De fant henne 1 sørge- klær, og svært nedtrykt var hun. En stund trøstet han henne; men minte henne så sakte på løftet hennes. Konen følte sig fri og ikke plaget hverken av Ferondo eller noen annen; dessuten så hun en ny vakker ring på abbedens finger. Derfor sa hun at hun var rede og avtalte med ham at han skulde komme næste natt. Og sant er det, straks det blev natt, gikk han, i Ferondos klær, til konen, og var hos henne med megen fryd og glede like til morgenen, da han vendte tilbake til abbediet sitt. Titt og ofte gikk han samme veien i samme ærend. Noen som møtte ham da han gikk eller kom igjen, trodde det var Ferondos ånd som måtte sveve om- kring i bygden for å gjøre bot. De overtroiske folkene i landsbyen for- talte mange historier om dette; konen fikk også høre om noe av det; men hun visste jo hvordan det hang sammen med det alt sammen. Endelig våknet Ferondo 1 det mørke fengselet og visste ikke hvor han var. Da steg bolognesermunken inn og brølte med fryktelig stemme, mens han slo til Ferondo med et ris han hadde i hånden. Ferondo gråt og bar sig og ropte i ett vekk: «Hvor er jeg?» «Du er i skjærsilden » brølte munken. «Å, nei da!» sa Ferondo, «så er jeg død da?» «Ja visst,» svarte munken. Da begynte Ferondo å gråte bitterlig over sig selv, over konen sin og vesle sønnen sin og sa hele tiden de mest utrolige dumheter. Så kom munken med mat og drikke til ham. Da ropte Ferondo: «Du milde him- mel, spiser da de døde?» «Ja,» sa munken, «og det jeg nu gir dig, er samme maten som den konen du hadde engang, har sendt til kirken for å la lese en messe for din sjel. På Vårherres bud kom- 27