mer det dig nu til gode.» Da sa Ferondo: «Å, du snilde konen min! Gud gi henne et gledelig år! Før min død var jeg virkelig så glad i henne; hele natten hadde jeg henne i armene mine, kysset henne gjorde jeg, og somt annet gjorde jeg med henne også når jeg fikk lyst til det.» Så tok han til å ete og drikke, for han var både svolten og tørst. Men så syntes han ikke vinen var riktig god, og da sa han: «Herregud, la henne få en ulykke! Hun har ikke sendt presten vin fra fatet ved veggen allikevel.» Da han hadde spist og drukket, tok munken fatt på ham igjen og dengte ham rent mør med riset. Lenge og vel bare jamret Ferondo sig; men til slutt sa han: «Herregud, hvorfor gjør du dette?” Munken sa: «Fordi Vårherre har gitt det bud at dette skal gjøres med dig to ganger hver dag.» «Hvorfor da det?» spurte Ferondo. Munken svarte: «Fordi du var skinnsyk, enda du hadde den beste konen som finnes kunde både vidt og bredt.» «Å, herregud, ja,» sa Ferondo, «og søtere enn honning, søtere enn sukker og marsipan. Men jeg visste ikke Vårherre tok det ille op at en mann er skinnsyk; ellers hadde jeg aldri vært det.» Mun- ken svarte: «Det skulde du ha tenkt på og forbedret dig mens du ennu var 1 verden. Og skulde det hende at du kom dit igjen, så pass bare på at du husker på det jeg gjør med dig nu, så du aldri blir skinnsyk mer.» «Å, nei da,» sa Ferondo, «kommer da noen tilbake som er død?» «Ja visst,» svarte munken, «den Gud vil bringe tilbake.» «Å, herregud,» sa Ferondo, «kommer jeg noen- gang tilbake, skal jeg bli den beste ektemannen 1 verden; aldri skal jeg slå henne, aldri skjenne på henne, uten for den vinen hun har sendt mig i morges. Hun har heller ikke gitt en eneste lysstubb, så Jeg har spist og drukket i mørke.» Munken svarte: «Jo visst har hun sendt; men det er brukt ved sjelemesser.» «Ja,» sa Ferondo, 28