Like ved fyrsteslottet var det fra uminnelige tider hugd inn en hule i fjellet; i taket var det laget et hull, så det kom litt lysinn1 hulen. I lang tid hadde ingen brydd sig noe om hulen, så klunger og kratt hadde vokst op og skjulte dette hullet. Til denne hulen kunde en komme efter en trapp, som gikk fra et værelse i den slotts- etasjen der damen bodde. Døren til trappen var stengt med en sterk dør. I uminnelige tider hadde ingen brukt denne trappen, så knapt noen i slottet husket på den mer; bare kjærligheten hadde bragt den frem 1 damens minne, for dens øle finner det som er aldri så godt skjult. For at ingen skulde bli vår noe, hadde hun selv 1 mange dager strevet med å åpne døren med det verktøi hun hadde å hjelpe sig med. Guiscardo laget på sin side et rep med mange knuter og løkker, som han vilde bruke til å klatre ned efter gjennem lufthullet ned til hulen. Så tok han på sig en lærkufte til å verne sig mot tornene. Uten å si et ord til noen tok han 1 vei næste natt til lufthullet. Her festet han enden av repet til en sterk trelegg som stod like ved randen, klatret så hurtig ned 1 hulen og gav sig til å vente på damen. Hun hadde latt som hun vilde legge sig og sove, og budt damene sine å forlate henne. Så stengte hun sig inne, åpnet døren til trappen og gikk til hulen, og fant der sin Guiscardo. Med usigelig glede hilste de på hverandre, gikk så sammen til værelset opfor trappen, og var der det meste av dagen og frydet sig med hverandre så det ikke er til å si. De avtalte nøle med hverandre hvordan de skulde holde sin kjærlighet skjult i fremtiden også; Guiscardo vendte tilbake til hulen, og den unge damen låste op døren og fant ternene sine. Da det blev natt, klatret Guiscardo opefter repet sitt, krøp ut av lufthullet og gikk hjem. Nu kjente han jo veien, og 1 den følgende tid brukte han den €9