Kjærligheten vil at jeg skal tilgi dig; men harmen tvinger mig, mot min natur, å straffe dig hårdt. Men før jeg bestemmer mig, vil jeg høre hvad du selv har å si om det som har hendt.» Og han lutet med hodet og gråt som et barn en har gitt dryge slag. Ghismonda hadde følt den heftigste smerte, da hun av farens ord skjønte at hennes hemmelige kjærlighet var opdaget, og at hennes Guiscardo var fengslet. Hun var ofte, som kvinner flest, nære ved å bryte ut i tårer og klageskrik; men hun vant over denne svakheten, og holdt med underbar sjelsstyrke sine ansikts- trekk 1 sin makt, og foresatte sig at hun heller vilde late livet enn komme med den ringeste bønn for sig selv. Hun tenkte nemlig at Guiscardo allerede var tatt av dage. Derfor svarte hun ikke sin far som en bedrøvet kvinne, eller en som var blitt tuktet for sin forgåelse; med tørre øine og faste, uforandrede ansiktstrekk sa hun: «Tancredi, jeg tenker hverken å nekte eller be. Det ene vilde og det andre skal ikke nytte mig. Jeg vil ikke for alt i verden røre din kjærlighet eller mildhet. Tvert imot, jeg er besluttet på å tilstå sannheten og forsvare min ære med tilfredsstillende grunner; men jeg vil også vise min sjels storhet i gjerning, og det på det eftertrykkeligste. Det er sant at jeg har elsket Guiscardo, elsker ham ennu, og jeg vil aldri holde op med å elske ham, ikke så lenge jeg lever, det vil vel ikke vare så lenge, og heller ikke efter døden, dersom en elsker da. Til denne kjærlighet har visstnok min kvinnelige svakhet drevet mig, men også din likegyldighet for å få mig gift, og særlig hans egen gjevhet. Du er selv av kjøtt og blod, Tancredi, og derfor måtte du vite du hadde avlet en datter som også er av kjøtt og blod og ikke av is eller sten. Du burde kunne minnes, enda så gammel du er, på hvilken måte og med hvilken kraft naturens E 73