vakre Gerbino fra henne og si at hun om noen få dager skulde reise til Granada; nu skulde det vise sig om han var så tapper som ordet gikk, og om han elsket henne så høit som han mange ganger hadde forsikret. Tjeneren gjorde ærendet sitt på beste vis, og vendte tilbake til Tunis. Da Gerbino fikk høre dette, og dessuten at farfaren, kong Guiglielmo, hadde gitt sånt løfte, visste han ikke hvad han skulde ta sig til med. Egd av sin kjærlighet og for ikke å synes feig skyndte han sig til Messina og lot ruste ut to galeier og bemannet dem med tapre folk. Så styrte han til Sardinia, for han tenkte sig at damens skib kom til å seile forbi der. Det viste sig snart at han hadde tenkt rett i så måte. Han hadde vært der bare noen dager, da skibet for sakte vind kom seilende ikke langt fra der han lå og ventet. Da Gerbino fikk se det, sa han til følgesvennene sine: «Mine herrer, er dere så djerve som jeg holder dere for, tenker jeg det ikke finnes noen blandt dere som ikke har kjent eller kjenner kjærligheten; jeg har den tro at uten den kan ingen dødelig eie i sig noen dugelighet eller noe annet godt. Har dere vært eller er forelsket, vil dere lett kunne forstå min stilling. Jeg elsker, og kjærligheten har fått mig til å få dere med på dette tiltaket. Hun som jeg elsker, finnes ombord på dette skibet dere ser fremfor dere. Foruten det jeg mest attrår, finnes det også en mengde av de største kostbarheter; er dere tapre menn, kan vi vinne det alt med ringe møile i mandig kamp. I den seieren vil jeg ikke kreve noen annen part enn den damen som jeg har grepet våbnene for. Alt det øvrige gir jeg dere gjerne fra dette øieblikk av. La oss derfor, visse på hell, angripe dette skibet. Gud hjelper oss 1 dette tiltaket og holder det fast til oss ved det at han ikke gir det vind.» : 105