og ropte på ham; men alt var fåfengt. Til slutt kunde hun ikke tvile på at han var død; for hun følte på ham over hele kroppen og kjente han var kald. Hun visste ikke hvad hun skulde gripe til; gråtende og full av angst som hun var, gikk hun for å kalle på den tjenestepiken som visste om hennes kjærlighet. En lang stund vætet de begge den døde Gabriottos ansikt med sine tårer i den dypeste sorg. Til slutt sa den unge damen til tjenestepiken: «Gud har tatt ham fra mig, og da vil jeg ikke lenger leve. Men før jeg dreper mig, skulde jeg ønske vi kunde finne på en eller annen råd så min ære og vår innbyrdes kjærlighet kan bli bevart. Jeg vilde også gjerne at dette legeme, som den dyrebare sjelen har forlatt, kunde bli begravd.» «Min datter,» sa tjenestepiken, «si ikke at du vil drepe dig; for om du har tapt ham nu, vilde selvmordet gjøre at du også tapte ham i den annen verden; for da blev du fordømt til helvete, og jeg er viss på at hans sjel ikke har kommet dit, så god en ung mann han var. Det er langt bedre at du forsøker å trøste dig og tenker på å hjelpe sjelen hans med bønner og gode gjerninger; kanskje har han gjort en eller annen synd så han trenger til det. Og begravelsen kan vi jo utføre her i haven, og ingen får vite noe om det, for ikke et menneske vet om at han kom her. Vil du ikke dette, så kan vi legge liket hans utenfor haven og la det ligge der; så blir det funnet i morgen og båret hjem til huset hans, og slektningene hans begraver ham.» Damens sjel var fylt av smerte, og hun holdt ikke op med å gråte. Allikevel hørte hun på tjenestepikens råd og svarte: «Gud forbyde at en så gjæv ung mann, som jeg elsket så høit, og som var min ektemake, skulde med mitt samtykke bli gravd ned som en død hund eller bli kastet ut på gaten. Han har fått mine tårer, 120