og så vidt det står til mig, skal han også få sine slektningers. Jeg har alt tenkt ut hvad vi skal gjøre.» Hun sendte tjenestepiken efter et stykke silketøi som hun hadde i en kiste. Det bredte de ut på marken og la Gabriottos lik på det. Så la hun en pute under hodet på ham, lukket under mange tårer øinene og munnen hans, kranset ham med roser og strødde over ham alle de roser de hadde plukket. Så sa hun til tjenestepiken: «Det er ikke lang vei herfra til porten til huset hans; derfor skal du og jeg bære ham dit, sånn som vi nu har smykt ham; og så legger vi ham utenfor den. Vår omsorg trøster vel ikke folket hans; men det vil glede mig som han døde 1 armene på.» Da hun hadde sagt dette, falt hun igjen ned over hans ansikt og gråt lenge. Til slutt stod hun op, for tjenestepiken skyndte på henne da dagen alt tok til å gry. Hun tok av fingeren den ringen som Gabriotto hadde trolovet sig med henne med, satte den på hans, og sa gråtende: «Min elskede husbond, skuer din sjel nu mine tårer, er det ennu noen følelse igjen i legemet efter den har for- latt det, så motta vennlig den siste gaven fra henne som du elsket så høit i livet.» Da falt hun besvimet over liket. Om en stund sanset hun sig igjen og reiste sig. Da tok hun og tjenestepiken i klædet som liket lå på, og gikk med det ut av haven og tok veien til huset hans. Mens de gikk sånn, hendte det at byvakten traff til å komme gående på denne tiden I et eller annet ærende, og de grep dem. Andreuola ønsket sig heller døden enn livet, derfor sa hun modig: «Jeg kjenner dere, og jeg vet det ikke vilde nytte å forsøke å flykte. Jeg er rede til å følge dere til rådet og fortelle alt hvordan dette har sig. Men ingen av dere må røre mig så lenge jeg villig følger 9 121