og Malagevolo, alle sammen vennene til Pasquino som hadde kommet dit, så ivrig på undersøkelse, at en dommer straks begynte å ransake forholdet. Han kunde ikke klart se at hun hadde handlet av vondhug og virkelig var en forbryter. Derfor besluttet han å se nøiere på den døde kroppen og dødsstedet og dødsmåten hun hadde opgitt; for han skjønte det ikke riktig bare av ordene hennes. Uten mer bråk tok han henne derfor med dit Pasquinos lik 1å så opsvulmet som en tønne. Han undret sig over den dødes utseende og spurte henne hvordan det hadde gått for sig. Piken fortalte da alt, og for å gjøre saken riktig forståelig gikk hun bort til salviebusken og gjorde akkurat som Pasquino hadde gjort, gned altså tennene sine med et salvieblad. Strambo, Atticiato og alle de andre vennene til Pasquino hånte i dommerens nær- vær utsagnet hennes og sa det var tomt prat. De drev ennu ivrigere på med anklagene sine og krevde ikke mindre enn at hun skulde bli straffet med bålet for ugjerningen sin. Den stakkars piken var helt motløs og skalv av smerte over tapet av elskeren sin og angst for den straffen som Strambo krevde. Men plutselig ramte samme ulykkeshendingen henne som Pasquino, for hun hadde jo gnidd tennene med salviebladet, til stor forundring for alle som var til stede. Lykkelige sjeler, som fikk den skjebne på samme dag å slutte deres brennende kjærlighet og dette jordiske liv! Enn mer lykkelig, om dere sam- men hastet til samme møtested, og overlykkelige, om en elsker også i det annet liv, og dere fikk elske hverandre som dere gjorde før! Men vi som er i live efter henne, vil tro at aller lykkeligst var Simona, fordi skjebnen ikke tillot at hennes uskyldighet dukket under for Strambos, Atticiatos og Malagevolos vidnemål, menn som var ullkardere eller enda ringere folk, men unte henne 128