mer høvisk og beleven der enn du har høve til her, når du legger merke til de mange høie herrene, baroner og adelsmenn, som finnes der. Når du så har tatt deres seder, kan du siden vende tilbake hit.» Gutten hørte opmerksomt på denne talen, men svarte kort og godt at han ikke vilde gjøre noe av det; for han mente han kunde holde sig 1 ro 1 Firenze, han likevel som noen annen. Da de hederlige mennene hørte dette, bebreidet de ham for dette svaret med mange ord. Men noe annet svar kunde de ikke få av ham, og så fortalte de alt sammen til moren. Hun blev svært vred og sa mange hårde ord til ham, ikke fordi han nektet å reise til Paris, men for hans kjærlighet. Siden tok hun til å smigre ham med søte og blide ord, og be ham så kjærlig at han måtte samtykke i det som formynderne hans vilde. Hun forstod så godt å overtale ham at han til slutt sa han var villig til å reise til Paris og være der et år, men ikke lenger. Og sånn blev det da også. Girolamo reiste altså til Paris og bodde der, med all sin kjær- lighet brennende i sig. Hver dag tok han op igjen løftet om å vende tilbake; men det gikk likevel to år før det skjedde. Da han så kom tilbake, mer forelsket enn noengang, fant han Salvestra gift med en hederlig ung mann, som var teltmaker. For dette blev han meget sorgfull; men han skjønte jo at det ikke kunde gjøres om igjen, og forsøkte til slutt å finne litt trøst for sorgen sin. Han speidet ut hvor hun bodde, og på forelskede ungmenns vis tok han til å gå titt og ofte forbi huset hennes. Han kunde ikke tro annet enn at hun like lite hadde glemt ham som han henne. Men den saken forholdt sig nu anderledes. Hun husket ham ikke mer enn om hun aldri hadde sett ham. Og tenkte hun somme tider på ham, så viste hun iallfall det motsatte. Den unge man- 135