raskeste ridderne, derfor syntes hun godt om ham og tok til å få så stor kjærlighet til ham at hun ikke attrådde eller elsket noe annet enn ham og bare ventet på å bli bedt om å gi bevis på sin gunst. Det varte heller ikke lenge før det skjedde, og de møttes flere ganger 1 stor gjensidig kjærlighet. Imidlertid var de ikke forsiktige nok, og så hendte det at mannen hennes blev det vår, og han blev så harm at det store vennskapet han hadde følt for Cabestaing, forvandlet sig til dødelig hat. Men han visste bedre å skjule det, enn de to elskende hadde kunnet skjule kjær- ligheten sin. I sitt stille sinn besluttet han sig fullt og fast til å drepe elskeren. Nu hendte det at en veldig turnering blev utlyst i Frankrike. Roussillon sendte straks bud om dette til Cabestaing og bad ham komme til sig om han så vilde, så kunde de sammen rådlegge om de skulde fare dit eller ei, og bli enige om måten. Cabestaing svarte med glede at han sikkert kom næste dag og vilde spise til aftens hos ham. Nu tenkte Roussillon at rette høvet var kommet til å drepe Cabestaing. Næste dag væbnet han sig, steg til hest sammen med noen av tjenerne sine og la sig i bakhold omtrent en miglie fra slottet sitt 1 en skog som Cabestaing måtte fare igjennem. Her ventet han en god stund; da fikk han se Cabestaing komme, uvæbnet og fulgt av to tjenere, som også var våbenløse; for Cabestaing fryktet slett ikke for noe anfall av ham. Knapt så Roussillon at han var kommet til det stedet han vilde, før han i rasende vrede og full av hevnlyst red frem imot ham med lansen 1 hånden og skrek: «Du er dødsens!» Disse ord og et lansestøt var et øieblikks verk. Cabestaing kunde ikke forsvare sig, og fikk ikke sagt et ord før han styrtet til jorden, gjennemboret av lansen, og døde kort efter. Tjenerne hans kjente 138