skulde ha gjort. Nu blev damen ikke så lite forskrekket og prøvde å reise ham op, ristet og skaket ham, kløp ham i nesen og drog ham i skjegget; men alt var fåfengt; han hadde bundet eselet sitt ved en altfor traust påle. Damen tok nu til å bli redd for at han var død. Likevel drev hun på ennu en stund å knipe ham og brenne ham med et lys; men det var og blev uten virkning. Hun var ikke meget lægekyndig, enda mannen hennes var læge; så trodde hun da at han sikkert var død. Hun elsket ham jo over alt annet, og så kan en vite hun blev bedrøvet. Men noe ståk torde hun ikke gjøre; så gråt hun stilt over ham og klaget sig for denne store ulykken. Om en stund tok hun til å tenke på at skam- men kunde følge tapet, og hun gav sig til å fundere på at hun på flekken måtte se til å få ham ut av huset. Selv visste hun ingen råd; derfor kalte hun sakte på piken sin, fortalte henne om denne ulykken og bad henne om hjelp. Piken undret sig meget, og hun tok også til å klype og dra 1 ham. Men like følelsesløs var han; og så sa hun til slutt det samme som damen, at han sikkert var riktig død. Hun rådde til at de burde bære ham ut av huset. Da sa damen: «Men hvor skal vi bære ham hen så folk i morgen tidlig når de finner ham, ikke skal ta mistanke at han er båret ut av huset vårt?» «Frue,» sa piken, «eg så sent i kveld en ikke særlig stor kiste stå borte ved verkstedet til naboen vår, snekkeren. Bare han nu ikke har båret den inn igjen, så vilde den høve utmer- ket til vårt bruk. Vi kunde legge ham i den, gi ham to tre dolke- stikk og så gå ifra ham. Jeg kan ikke skjønne hvorfor den som finner ham, akkurat skulde tro han mer er kommet sånn fra huset vårt enn fra andre steder. Tvert imot tror de nok at han som var så illgjeten en kar, hadde vært ute i vonde ærender og blitt drept av en eller annen uvenn og lagt i denne kisten.» 144