«Stans og stryk seil, eller forbered dere på å bli overvunnet og senket i havet!» Cimons motstandere hadde alt hentet våbnene op på dekk og rustet sig til forsvar. Da grep Cimon en stor jernentrehake, kastet den over i bakstavnen på Rodos-skibet, og drog den med veldig kraft inn til fremstavnen på sitt skib. Modig som en løve sprang han, uten å vente på noe følge, op på Rodos-skibet, som om han ikke vørte dem det grand. Drevet frem av kjærligheten brøt han med unders styrke midt inn blandt fiendene med en dolk i hånden og slaktet dem ned som sauer, slo den ene efter den andre. Da Rodos-mennene så dette, kastet de fra sig våbnene og ropte som med én røst at de gav sig til fange. Cimon sa da til dem: «Unge menn, det er hverken rovlyst eller hat til dere som har fått mig til å seile fra Kypros og ta på dere midt på havet. Det som har drevet mig, er et ønske- mål som det er av høieste vekt for mig å vinne, og som dere lett kan la mig få i fred. Det er nemlig Ifigenia, som jeg elsker høiere enn alt annet; kjærligheten tvinger mig til å ta henne fra dere på fiendevis og med våbenmakt, da jeg ikke har kunnet få henne av faren som venn og med det gode. Jeg har da til hensikt å bli det samme for henne som Deres Pasimundas vel hadde blitt. Gi henne da til mig, og så kan dere fare videre med Gud» De unge mennene gav da den gråtende Ifigenia til Cimon, mer av tvang enn av fri vilje. Da han så henne felle tårer, sa han: «Edle dame, vær ikke bedrøvet! Jeg er din Cimon, som ved sin langvarige kjærlighet meget bedre har fortjent å eie dig enn Pasimundas ved det løftet han har fått.» Så lot han henne gå ombord på skibet sitt, og tok ikke noe annet fra Rodos-mennene. Så vendte han tilbake til følget sitt og gav de andre lov til å seile sin vei. Cimon var så glad som noen kunde være over det byttet 166