han hadde gjort. En lang stund forsøkte han å trøste den gråtende piken. Men så blev han enig med kameratene sine om at det ikke var rådelig å vende tilbake til Kypros for det første. Så besluttet de å styre skibet til Kreta; for der hadde næsten alle og særlig Cimon både gamle og nye slektsambånd og tallrike venner. Der trodde de da å kunne være 1 sikkerhet med Ifigenia. Lykken hadde nok unt Cimon å vinne damen; men den er jo ustadig, og byttet nu den forelskede unge manns glede om med sørgelig og bitter klage. Det hadde ikke gått fire timer siden Cimon forlot Rodos-mennene, da natten kom, den natten som han hadde håpet skulde bli rikere på nytelse enn noen før i hans liv; men med natten kom et hårdt stormvær, som dekte himmelen med mørke skyer og havet med rasende byger. Ingen visste hvad de nu skulde gjøre, eller hvor de skulde sette kosen; ja, folket greide ikke engang å holde sig på dekket med noe slags gjøremål. En trenger ikke spørre om Cimon sørget dypt. Det så ut som gudene hadde unt ham å nå målet for sin lengsel, bare for at døden, den han ellers lite skulde ha engstet sig for, nu skulde få gjøre ham desto større sorg. Følget hans klaget også, men mest av alle Ifigenia; hun gråt bitterlig og skalv ved hvert nytt bølgeslag. I sin jammer forbannet hun med hårde ord Cimons kjærlighet og spottet hans djerve tiltak; hun forsikret at stormen ikke hadde reist sig av noen annen grunn enn at gudene ikke vilde unne ham å nyte frukten av sitt umåtelige begjær, siden han vilde ta henne til brud mot deres vilje; tvert imot vilde de nu først la ham se henne dø og derefter selv ynkelig omkomme. Hele tiden klaget hun sånn. Sjømennene var rådløse, og stor- men blev hvert øieblikk heftigere. Sånn kom de da i nærheten av Rodos. De visste ikke det var Rodos, og strevde av alle kref- 167