ter å få landfeste der og berge livet. De hadde også lykken med sig 1 så måte; de kom sig inn i en vik. Men der hadde just Rodos- mennene som Cimon hadde gitt fri, kommet sig inn med skibet sitt. Cimon og mennene hans merket ikke de hadde landet på Rodos før morgenrøden kom og gjorde himmelen litt lysere. Da så de at de lå på pileskudds avstand fra det skibet de hadde forlatt dagen før. Cimon blev meget urolig og befalte at de skulde ta i alt de kunde og se til å komme sig bort fra dette ste- det og la det stå til hvor det vilde; for de kunde aldri komme i verre situasjon enn her noen steder. Sjømennene nyttet alle midler de hadde for å komme sig til havs igjen; men det var fåfengt. Den sterke vinden stod tvers imot, så de slett ikke kunde komme ut av viken; tvert imot, de drev mot land enten de vilde eller ei. Det varte ikke lenge før Rodos-mennene kjente dem igjen. En av dem sprang straks til et gods som lå i nærheten; dit hadde nemlig de unge adelsmennene fra Rodos begitt sig. Han fortalte dem at nu hadde det hendt at Cimon sammen med Ifigenia hadde landet på samme sted som de selv. Adelsmennene blev glade da de fikk høre dette. De tok med sig mange menn fra godset og skyndte sig ned til havet. Cimon og mennene hans var nu komne i land og tenkte på å flykte til en eller annen skog i granne- laget. De blev da grepet sammen med Ifigenia, og så blev de alle sammen ført til godset. Dette året hadde Lysimachos det høieste embedet på Rodos. Han kom nu med en veldig skare væbnede menn fra byen og førte Cimon og stallbrødrene hans i fengsel. Pasimundas hadde nemlig fått melding om det som hadde hendt, og hadde klaget til rådet på Rodos, og det hadde gitt ordre til fengslingen. 168