han det, vilde de aldri kjennes ved ham som venn mer. Da Pietro så den eneste veien stengt som han kunde tenke sig til å nå sitt ønskemål, var han nær ved å dø av smerte. Hadde bare Gigliuzzo gått med på det, hadde han giftet sig med datteren hans tvert imot viljen til hele slekten sin. Men hans beslutning stod fast; bare piken selv vilde, så skulde han nok bringe saken til en heldig løsning tross alt. Gjennem en tredjemann fikk han vite at hun gikk med på det. Så blev de enige om at de skulde flykte sammen fra Rom. Alt blev ordnet på det beste, og en morgen stod Pietro op i svært god tid og steg til hest sammen med henne. Så tok de veien til Anagni; der hadde Pietro noen venner som han stolte trygt på. De måtte ri avsted uten å bli vidd først; for de var redd de blev forfulgt. De kunde under reisen bare samtale om sin kjærlighet og nu og da kysse hverandre. Pietro kjente ikke veien videre godt, og så hendte det at da de hadde fart en åtte miglier fra Rom, så tok de ikke av til høire som de skulde ha gjort, men til venstre. De hadde ikke ridd stort mer enn to miglier lenger, da de hadde kommet næsten bort til en liten borg. Ikke før var de opdaget herfra, før tolv væbnede menn rente frem fra den. Først da de var ganske nær, blev piken vår dem. Høtt ropte hun: «Pietro, la oss fly! Det er et overfall.» Med disse ord vendte hun så fort hun kunde hesten, klemte sporene hårdt 1 siden på den, holdt sig fast i salbuen og rente 1 vei 1 fullt renn mot en temmelig stor skog like ved. Men Pietro hadde sett mer på sin elskedes ansikt enn på veien, og derfor hadde han heller ikke blitt vår de kommende mennene så snart som hun. Mens han så sig omkring hvor de kom fra, falt røverne over ham, grep ham og jagde ham av hesten. Derefter spurte de ham hvem han var. Så tok de til å rådslå med hverandre 184