og sa: «Han er en av vennene til fiendene våre. Hvad annet skal vi gjøre med ham enn ta klærne og hesten fra ham og så henge ham op 1 en av ekene her, Orsiniene til tort og harm?» Dette blev de enige om alle sammen og befalte Pietro å klæ av sig. Han hadde ikke annet å gjøre enn å ta til med det, viss på at nu gikk det rent galt med ham. Da brøt plutselig over femogtyve velvæbnede menn frem fra et bakhold og tok på de første mens de ropte: «Dere er dødsens!» Tatt så uvares, lot røverne Pietro være i fred og snudde sig mot angriperne. Men da de så hvor rent underlegne de var, tok de flukten, mens de andre satte efter dem. Nu sanket Pietro hurtig sakene sine sammen, kastet sig på hesten sin og flyktet så fort han kunde i den lei han hadde sett piken ta kosen. Men han fant hverken vei eller sti gjennem skogen. Ikke så han far efter hestehover heller. Han tenkte nok han nu var i sikkerhet både for dem som hadde tatt ham til fange, og for dem også som hadde tatt på dem; men han var så bedrøvet over at han ikke fant igjen elskerinnen sin, at han tok til å gråte og för frem og tilbake i skogen og ropte og ropte; men ingen svarte ham. Ikke vågde han vende tilbake, og ikke visste han hvor han kom om han holdt frem. Dessuten var han redd villdyrene som pleier holde til i skogene, både for sin egen og sin elskedes skyld. Hvert øieblikk syntes han han så henne sundreven av en bjørn eller ulv. Så streifte da den ulykkelige Pietro hele dagen gjennem skogen med gråt og klage og rop, og gikk ofte tilbake når han trodde han gikk frem. Til slutt var han så utmattet av skrik og klage, av angst og langvarig faste, at han knapt kunde røre sig. Så brøt natten frem; han visste sig ingen annen råd; han steg av hesten, bandt den under en veldig ek og klatret selv op i den, så ikke Gå 185