«Løgn og slarv, lathans og skarv, trassig og vrang, vondtenkt og rang, lortet og lurvet, sløsen og slurvet utro og lei; en énvis blei; det han skal gjøre, det gjør han ei.» «Dessuten,» pleide broder Cipolla å si, «forskjellige andre småfeil, som vi vil skjule under den kristelige kjærlighets kappe. Men det som er det pussigste ved ham er at han alle steder vil ta sig en hustru og leie sig et hus; enda han har et stort, svart, skittent skjegg, innbiller han sig å være så vakker og godlidende at alle kvinner må bli forelsket i ham straks de får se ham; fikk han bare slippe til, rente han efter alle som en riktig narr. Det er likevel sant at han er mig til stor hjelp; for aldri kan noen tale med mig så hemmelig at ikke han skal ha sin part av det. Og hender det at jeg blir spurt om noe, er han så redd for at jeg ikke skal kunne svare at han selv svarer ja eller nei, eftersom han mener det er riktig.» Denne karen var det nu broder Cipolla hadde gitt ordre til å være igjen 1 gjestehuset og passe godt på at ingen rørte sakene hans, særlig da ikke vadsekken hans, for i den lå de hellige tingene. Men Guccio Lortfink hadde større lyst til å være 1 kjøkkenet enn nattergalen på grønne grenen, særlig når han fikk teften av en eller annen pike der. Nu hadde han fått sett en pike i vertens kjøkken, en fet og tykk en, liten og dårlig skapt, med et par bryster 62