hvad vil du så?» «Hvem er du?» spurte Giannello. «Jeg ropte på konen som jeg har kjøpt dette vinfatet av.» Da svarte den tro- skyldige mannen: «Den saken kan De trygt avgjøre med mig; for jeg er mannen hennes.» Giannello sa da: «Fatet er visst tett, det; men jeg tror dere har hatt berme i det; det er rent tilsmurt med noe som har størknet til så hardt at jeg får det ikke av med neglene. Jeg kan ikke ta det før det er rent.» «Nei,» sa Peronella; «for den skyld behøver ikke handelen gå om igjen; mannen min skal gjøre det rent.» «Ja visst» sa mannen og la fra sig verktøiet sitt. Så tok han av sig trøien, tendte et lys, og tok et skavjern, krøp så inn i fatet og tok til å skrape. Peronella lot som hun så efter hvordan han gjorde arbeidet, og stakk hodet, ene skulderen og armen inn gjennem åpningen på fatet; den var nu heller ikke særlig stor. Hele tiden holdt hun på å si: «Skrap her! Skrap der! Se der er ennu litt igjen.» Mens hun stod i denne stillingen og maste på mannen sin, kom Giannello på at han nu kunde få slukket attråen sin; for han hadde ikke helt nådd sitt ønskemål da mannen kom, og ikke kunde han gjøre det heller på vanlig måte nu, det skjønte han godt. Han steg bort til henne der hun stod og dekte åpningen på fatet, og forlystet den ungdommelige trangen sin på samme måten som de styrløse hingstene på de vide sletter når de stormer løs på Parthiens hopper. Ikke før hadde han nådd sitt ønskemål og fjernet sig fra Peronella igjen, så var også fatet renskrapet. Hun drog hodet ut av fatåpningen, og mannen kom ut. Da sa Peronella til Giannello: «Ta dette lyset, min gode mann, og se efter om det nu er så rent som du vil ha det.» Giannello så inn 1 det og sa, at nu var alt bra, og at han var vel tilfreds. Så betalte han de syv gigliati og lot fatet bli båret hjem til sig. 93