når damen kom hjem igjen. Da vilde han la henne vite at han nu kjente til hvad hun drev på med. Der stod han da like til damen kom. Da hun endelig kom hjem og så hun var utestengt, blev hun rent forstøkt, og tok til å forsøke om hun ikke kunde få porten op med makt. En stund stod Tofano og så på dette; men så ropte han ned: «Kone, du sliter dig ut fåfengt; du får aldri komme inn her mer. Gå tilbake ditt du kom fra, og vær viss på du aldri får komme igjen hit før jeg i nærvær av slektningene og grannene dine får vist dig den æren du fortjener.» Damen begynte da å tigge og be ham at han for Guds skyld måtte være så snild å åpne døren for henne. Hun kom ikke fra den han tenkte; hun hadde sittet oppe hele tiden hos en ørannekone; for nettene var så lange nu, og hun hadde ikke kunnet sove dem bort helt og holdent; ikke kunde hun vake ensom hjemme heller. Men bønner nyttet ikke. Det dumme eselet hadde fullt og fast bestemt sig til å la alt folket 1 Arezzo få vite skammen til dem begge to, den som ingen kjente noe til nu. Da damen så det ikke nyttet med bønner, tok hun til å true, og ropte: «Åpner du ikke døren for mig, skal jeg gjøre dig til det mest ulykksalige menneske som lever!» Til det svarte Tofano: «Hvad kan vel du gjøre mig?» Men Amor skjerpet gløggskapen til damen; og hun svarte: «Før jeg vil tåle den vanæren du urett- vist vil la mig lide, kaster jeg mig i brønnen her attmed. Når en da finner mig død der, vil ingen tro annet enn du har kastet mig nedi i fylla. Så må du enten flykte, eller miste alt du har, eller dra i landflyktighet, eller du blir halshugd som morderen min; og det er du da sant og visst også.» ITI — 8 103