jeg kan gjøre; jeg elsker ham altfor høit til det!» «Da,» sa den skinn- syke, «kan jeg ikke gi Dem absolusjon.» «Det gjør mig vondt å høre,» svarte damen; «men jeg har ikke kommet hit for å si Dem usannheter. Trodde jeg at jeg kunde gjøre det, så skulde jeg også si det.» «Sannelig, madonna,» sa den skinnsyke mannen, «jeg føler med- lidenhet med Dem, for jeg ser De med dette levnet forderver Deres sjel. Men for å tjene Dem skal jeg ta på mig den møien å sende særskilte bønner op til Gud i Deres navn. Kanskje de kan hjelpe Dem. Dessuten skal jeg nu og da sende en av de unge klerkene mine til Dem; til ham må De da si om de har hjulpet eller ei. Hjelper de, skal vi ta nye steg.» Til dette sa damen: «Herre, dette kan De ikke gjøre; de må ikke sende noen hjem til mig; for mannen min er så forferdelig skinnsyk, at fikk han vite det, kunde hele verden ikke få den illtroen ut av hodet på ham at besøket hadde vond hensikt. Så fikk jeg ikke fred med ham hele året.» «Madonna,» sa den skinnsyke, «vær ikke engstelig for det. Jeg skal nok finne en måte, så De aldri skal få høre et vondt ord av ham.» «Tror De Dem til det,» sa damen, «så er jeg fornøid.» Der- med sluttet skriftemålet, og boten blev fastsatt. Damen reiste sig og gikk for å høre messen. Men den skinnsyke tok av sig preste- klærne, fnysende av vrede over vanskjebnen sin. Så vendte han hjem og tenkte bare på hvordan han skulde hitte på råd så han kom på pateren og konen sin sammen og spille dem begge en stygg strek. Da damen kom hjem, så hun godt på ansiktet til mannen sin, at hun hadde skaffet ham en lite lystelig helg. Han tok sig på tak for å skjule det han hadde gjort, og det han trodde å vite. 113