grunn. Og jo mer dum og nauten du er, desto mindre blir min ære. Tror du virkelig, kjære mann, at jeg er like blind på de legemlige øinene mine som du på dine åndelige? Å nei, så sant og visst! Jeg så og kjente godt ham som var prest og hørte skrifte- målet mitt; jeg vet det akkurat var dig selv. Men jeg satte mig fore å gi dig det du lette så ivrig efter, og det gjorde jeg også. Hadde du vært så klok som du selv tror, burde du ikke ha prøvd på å finne ut hemmelighetene til den gode konen din; isteden for å ta grunnløse mistanker skulde du da ha skjønt at det hun skriftet for dig var rene sannheten, uten at hun derfor hadde syndet det aller minste. Jeg sa at jeg elsket en prest; og var ikke du som blir så ufortjent elsket av mig, just da omskapt til prest? Jeg sa at ikke en dør i huset mitt kunde holdes stengt for ham når han vilde sove hos mig. Og hvad dør i hele huset kan vel stenges for dig når du vil besøke mig på mitt soveværelse? Jeg sa at presten lå hos mig hver natt; og når hendte det at du ikke gjorde det? Og så titt du sendte klerken din til mig, og det hendte like ofte som du ikke sov hos mig, så lot jeg da si dig at presten ikke hadde vært hos mig. For et tankeløst menneske du er, som lar skinnsyken forblinde dig så du ikke skjønner noen ting! Du har vært hjemme om nettene og holdt vakt ved porten, og trodd du hadde fått innbilt mig at du går og spiser til kvelds ute og sover andre steder! Kom til dig selv og bli den mann igjen som du var før! La ikke den som kjenner dine innfall som jeg, drive gjekk med dig! Slutt med den strenge vakten du holder; for jeg sverger dig til ved Gud at fikk jeg lyst til å sette horn på dig, så skulde jeg nok være i stand til å tilfredsstille attråen min, og du skulde ikke bli vår det ringeste, om du så hadde hundre øine og ikke bare de to du nu har.» 117