ta sig til. Noen dager efter gjorde Nikostratos et stort gjestebud for en skare adelsmenn, noe han ellers ofte gjorde. Da bordene var ryddet igjen, gikk damen fra værelset sitt, klædd i en grønn silkekåpe og rikt smykt. Hun steg inn i salen der de var samlet. Mens Pyrrhos og de andre så på, gikk hun bort til stangen som spurvehauken satt på, den som Nikostratos holdt så gjæv. Hun løste hauken, som om hun vilde ta den på hånden. Men brått grep hun omkring fotremmen og slo den ihjel mot muren. Nikostratos ropte da til henne: «Au, au, kone! Hvad gjør dub» «Ingenting,» svarte hun, og vendte sig til adelsmennene som hadde spist hos mannen hennes. «Herrer,» sa hun, «ille skulde jeg makte å kreve hevn over en konge som hadde krenket mig, når jeg ikke hadde mot til å hevne mig på en spurvehauk. Dere bør da vite at denne fuglen lenge har røvet fra mig all den tid mannen burde vie til glede for sin hustru. Knapt viser morgenrøden sig før Nikostratos står op, stiger til hest, og med spurvehauken sin på hånden farer han ut på de vide slettene for å se den flyve. Men jeg får, som dere ser mig her, ligge ensom og uglad igjen i sengen. Derfor har jeg flere ganger hatt lyst til å gjøre det jeg nu har gjort. Jeg har latt være å gjøre det til nu bare av den grunn at jeg vilde vente til jeg kunde sette det i verk i nærvær av menn som vil være rettferdige dommere over min klage; for det tror jeg dere er.» Adelsmennene tenkte ikke annet enn at hennes hengivenhet for Nikostratos var sånn som ordene tolket den. De vendte sig nu alle leende til Nikostratos, som var vred ennu, og sa til ham: «Rett har damen gjort, at hun har hevnet sig for hun er blitt vrakt for en hauk ved å drepe den.» Med alle slags løier og mange vittigheter vendte de til slutt vreden om til gammen hos Niko- 148