mennene var borte, besøkte han konene deres flittigere enn noen annen prest som hadde vært der. Han bar hjem til dem små helgedagskaker og vievann, somme tider en stump vokslys, og gav dem sin velsignelse attpå. Det var mange av soknekvinnene sine han likte riktig godt, men særlig var det én som het Belcolore, konen til en bonde, Bentivegna del Mazzo. Hun var også virkelig en vakker, frisk, brun og lubben bondekone, dyktigere å male på møllen enn noen annen. Dessuten var ingen hennes make til å spille på cymbel og synge «Bekken renner gjennem engen», og føre op en rida eller en ballonchio når det kom an på det, med en vakker og fin lommeduk i hånden. For alt dette forelsket han sig sånn i henne at han blev næsten galen og rente omkring hele dagen og gapte for å få en skimt av henne. Så han om søndagsmorgenen at hun var 1 kirken, tok han sig sånn på tak med sitt kyrie og sanktus for å vise for sangmester han var, at det hørtes som et esel skrytte; men var hun ikke til stede, rusket han det fra sig temmelig lettvint. Likevel paste han på at Bentivegna del Mazzo ikke blev vår noe, og heller ikke noen av grannene hans. For å innynde sig hos monna Belcolore, gav han henne tid og annen gaver; somme tider sendte han henne et knippe frisk hvitløk; av det slaget hadde han nemlig de skjønneste planter i hele bygda 1 haven sin, som han stelte med egne hender. Andre tider kom han med en liten kurv med grønne erteskolmer og somme tider en bunt nyvokset rødløk eller sjalottløk. Bare han fikk høve til det, tittet han på henne fra siden og gav henne forelskede kjæleord og bebreidelser, enda hun lot som hun ikke skjønte noen ting, men gikk blyg og mutt forbi ham, så min hr. pater ikke på noen måte kunde nå sitt ønskemål med henne. 173