& Så var det en dag at den elskovssyke presten gikk og kopte omkring 1 bygda midt i verste middagsheten. Da møtte han Ben- tivegna del Mazzo, som drev et esel fremfor sig, nedlesst med ymse varer. Han gav sig 1 prat med ham og spurte hvor han skulde av. Bentivegna svarte: «Jo, kors, herre, sant å si skal jeg like til byen for en sak jeg har. Jeg tar med mig alle disse tingene her til hr. Bonaccori da Ginestreto, så han skal hjelpe mig mot en eller annen, jeg vet ikke hvem det er, som har stevnet mig for hr. lagmannsdommeren ved prukkeratteren sin.» «Det gjør du rett 1,» sa presten glad. «Ta min velsignelse og gå, og kom snart igjen! Og møter du Lapuccio eller Naldino, så må du ikke glemme å si dem, at de sender mig disse remmene til pleilene mine.» Bentivegna sa at det skulde bli gjort. Så gikk da Bentivegna til Firenze, og presten tenkte at nu var det rette tiden for ham å gå til Belcolore og prøve lykken sin. Han tok benene på nakken, og stanste ikke før han kom til huset hennes. Der gikk han inn og sa: «Gud gi oss sin nåde! Er noen her?» Belcolore var på loftet; men hun hørte det og svarte: «Å, herre, vær velkommen! Men hvorfor traver De omkring i denne varmen?» Presten svarte: «Å Gud hjelpe mig så sant, jeg kom hit for å treffe dig, for jeg møtte mannen din på vei til byen.» Belcolore kom da ned og satte sig til å rense kålfrø som mannen hennes hadde tresket like før. Presten tok da til å tale til henne: «Nå, Belcolore, vil du alltid la mig pines ihjel av kjærlighet til dig?» Belcolore begynte å le, og sa: «Bevars, hvad gjør jeg Dem?» «Du gjør mig ingenting,» svarte presten; «men du lar heller ikke mig gjøre med dig det jeg så inderlig ønsker, og som Gud befaler.» «Gå nu, gå!» sa Belcolore. «Driver da prester på med sånt?» «Ja 174