Denne karen blev da sammen med de andre dommerne satt til å granske forbrytelser mot loven. Nu hender det ofte at borgerne 1 byen ofte går 1 rådhuset, om de så ikke har det ringeste i verden å gjøre der. Sånn kom da også en morgen Maso del Saggio dit, for han gikk og lette efter en venn. Her slumpet han til å se denne hr. Nicola. Han syntes dette var så underlig en storfugl at han begynte å glo og stirre på ham fra topp til tå. På hodet hadde han en helt tilsmurt pels- lue, skrivesakene ved beltet; vesten var lenger enn jakken, og ellers var alt på ham lite høvelig for et ordentlig og høvisk menneske. Men merkeligst syntes han likevel buksene hans var; klærne oppe var stutte, og bakparten på buksene var så trang at de hadde glidd ned der og lå langt ned på leggene på ham mens han satt. Maso kastet ikke tiden bort med å kope; han gav op å lete efter denne vennen sin, og fant to andre kamerater; den ene het Ribi og den andre Matteuzzo. De var begge like lystige karer som Maso. Til dem sa han: «Bryr dere dere om mig aldri så lite, så kom med mig op på rådhuset. Der skal jeg vise dere den rareste idioten jeg noengang har sett.» De gikk da med ham op på rådhuset, og der viste han dem dom- meren og buksene hans. Alt på lang avstand tok de til å skratte til dette synet. Da de kom nærmere, så de at en godt kunde komme til under benkene som dommeren satt på; dessuten så de at fjelen han støttet benene mot, hadde et hull så en uten møie kunde stikke hånden og armen gjennem det. Maso sa da til kameratene sine: «Jeg vil at vi skal dra buksene helt av ham; det kan vi lett få til.» Begge kameratene hadde alt sett hvordan det kunde gå til. De avtalte sig imellem hvad de skulde gjøre og si.