jeg skal komme hjem. Konen min tror mig ikke; og tror hun mig, får jeg ikke fred med henne på år og dag likevel.» Da sa Bruno: «Så sant Gud være mig nådig, dette er ille gjort, om det er sant. Men du vet, Calandrino, at jeg 1 går rådde dig til å si sånt, og jeg vilde ikke du skulde narre både konen din og oss.» Calandrino tok da til å skrike og bære sig igjen: «Å, hvorfor vil dere gjøre mig rent fortvilet og få mig til å forbanne Gud og alle helgener og alt som her finnes? Jeg sier dere, grisen er blitt stjålet fra mig 1 natt.» Buffalmacco sa da: «Er dette virkelig sant, så må vi se om vi kan finne på en råd til å få tak 1 den igjen.» «Hvad råd kan vi bruke til det?» sa Calandrino. Men Buffalmacco sa: «Det er greit det ikke har kommet noen helt fra India for å ta grisen din; det er naturligvis noen av grannene dine som har vært ute. Kunde du bare fått dem 1 hop, så kan jeg kunsten med brød og ost, jeg; og så skulde vi snart fått se hvem det er som har tatt den.» «Ja visst,» sa Bruno, «du skulde komme langt med brød og ost hos visse rike adelsherrer her 1 bygda. De får nok teften av saken, og så kommer de ikke.» «Hvordan skal vi gjøre det da?» spurte Buffal- macco. «Jo,» svarte Bruno, «vi skal gjøre det med fine ingefær- kaker og god vernacciavin; vi skal be dem til drikkelag. Da aner de ingenting og kommer. Og ingefærkakene kan en lese velsig- nelsen over like godt som brødet og osten.» «Det har du min santen rett i,» sa Buffalmacco. «Men du, Calandrino, hvad sier du? Skal vi gjøre dette?» «Ja ja! Jeg ber dere endatil om det for Guds skyld,» svarte Calandrino. «Fikk jeg bare greie på hvem det er som har gjort dette, skulde jeg synes jeg var halvveis trøstet.» «Nuvel,» sa Bruno, «jeg skal gjøre dig den tjenesten å gå til Firenze efter de der sakene, bare du gir mig penger til det.» Calandrino 206