hadde omtrent firti soldi på sig, og dem gav han ham også. Bruno tok da i vei til Firenze, til en venn som var apoteker. Der kjøpte han et skålpund fine ingefærkaker. Men han lot også lage til to kaker av den beske hundekjeksen; dem lot han krydre med frisk lever-aloe og drysse godt til med sukker utenpå som de andre. For at de ikke skulde blandes bort med dem sa han at de skulde merkes så meget de kunde skjelnes fra de andre. Så kjøpte han en flaske god vernacciavin, og gav sig på vei ut på lan- det igjen. Her sa han til Calandrino: «Stell til nu og be alle dem til drikkelag som du har mistanke til. Det er helgedag, og de kom- mer gjerne alle sammen. Så skal jeg og Buffalmacco lese besver- gelsen over kakene i natt og ta dem med hit i morgen tidlig. For din skyld skal jeg dele dem ut og gjøre og si alt som hører til ved et sånt høve.» Og Calandrino gjorde som han var bedt om. Næste morgen kom et nokså stort selskap sammen, dels unge Firenze-menn som bodde ute på landet, — og dels landmenn. De forsamlet sig alle kring almen fremfor kirken. Her kom da Bruno og Buffalmacco med en eske full av kaker, og så vinflasken. Bruno stilte dem op i en krets og sa: «Mine herrer, jeg må si fra om grunnen til at dere er samlet her, så om det hender noen av dere noe dere ikke liker, dere ikke skal klage på mig for det. Calandrino, som her står, mistet i natt en prektig gris, og kan ikke få greie på hvem det er som har tatt den. Nu kan det jo ikke være noen annen enn en som står her blandt oss, som kan ha gjort det. Derfor gir han hver av dere disse kakene, en av gangen, til å ete, og vin attåt til å drikke, for å granske ut hvem som er gjerningsmannen. Men dere må på forhånd vite, at den som har tatt grisen, ikke greier å svelge ned kaken; den kommer til å smake 207