ham beskere enn eiter og forgift, så han må spytte den ut igjen. Derfor er det kanskje best at den som har tatt grisen, sier det i skriftemål til den ærverdige presten, så skal jeg la være med denne prøven, og han slipper skammen.» Men hver eneste en som var der, forsikret at han gjerne vilde ete kakene. Derfor stilte Bruno dem op, og Calandrino i lag med dem, og tok til å gi dem kaker én for én fra enden av. Men da han kom til Calandrino, tok han en av de kakene som var så beske og gav ham. Calandrino stakk den straks i munnen og be- gynte å tygge. Men straks tungen hans kjente aloen, spyttet Calandrino kaken ut med engang; for han kunde slett ikke holde ut den beske smaken. Den ene så på den andre for å merke sig hvem det var som måtte spytte ut kaken sin. Bruno var ikke ferdig med utdelingen ennu; han lot som han ikke merkte noen ting; men han hørte de tok til å si bak ham: «Jøsses bevare oss, Calandrino, hvad skal dette si?» Han snudde sig brått og så det var Calandrino som spyttet. «Vent litt!» sa han. «Kanskje det var noe annet som fikk ham til å spytte. Se her, ta en ny!» Dermed tok han den andre beske kaken og stakk i munnen på Calandrino; gav sig så til å dele ut av de andre igjen. Hadde første kaken smakt vondt, så syntes Calandrino den andre var enda vondere. Men han skjemtes for å spytte den ut, og holdt den i munnen en stund og tygde på den. Tårene tok til å hagle av øinene på ham, og så store som hasselnøtter var de. Til slutt orket han det ikke lenger, men spyttet ut den kaken også. Buffalmacco lot nu Bruno gi selskapet vin å drikke. Men nu ropte alle, at det var da visst og klart at Calandrino hadde stjålet grisen fra sig selv; og det var mange som gav ham dryge lastord for det. Endelig gikk alle sammen sin vei, og bare Bruno og Buffal- zo8