Hele tiden fortalte hun alt sammen til elskeren sin; og han tok til slutt til å bli skinnsyk og skjenne på henne for det. Hun vilde da vise ham at han gjorde henne urett når han mistenkte henne; derfor sendte hun piken sin til studenten, som drev på å storme løs på henne med bønner, og lot henne hilse ham og si, at hun lenge hadde vært overbevist om kjærligheten hans, men aldri hadde kunnet finne høve til å gjøre ham en glede. Nu kom imidlertid snart julen, og da håpet hun å få møtes med ham. Vilde han, måtte han derfor aftenen efter helgedagen komme inn på tunet hennes sånn ut mot natten, så skulde hun hente ham der straks hun bare kunde. Lykkeligere enn mann kunde være skyndte studenten sig straks tiden var inne, til damens hus. Der lukket piken ham inn på tunet og stengte porten efter ham. Og så gav han sig til å vente på damen. Men hun hadde bedt elskeren sin til sig den kvelden. Lystig spiste de til aftens sammen, og hun fortalte ham alt hun tenkte å gjøre den natten. «Ser du nu,» sa hun, «hvor stor og dyp den kjærligheten er som jeg har nært og nærer for ham du så tåpelig har vært skinnsyk på?» Dette hørte elskeren med stor glede i hugen, og nu ventet han bare å få vite av handling det ordene sa. Nu traff det sig sånn at det hadde snedd sterkt dagen før, så alt var dekt med sne. Studenten hadde derfor ikke stått lenge nede på tunet før han tok til å kjenne kulden sterkere enn han syntes om; men han håpet han snart skulde få kvikke sig op igjen, så han herdte det tålig nok. Utpå kvelden sa den skjønne til elskeren sin: «La oss gå på soveværelset; der er et lite vindu, og fra det kan vi få se hvad han du var så skinnsyk på, tar sig til, og høre hvad han sier til piken 213