som jeg skal sende ned og tale med ham.» Og de så gjorde. De hørte nu piken tale ut gjennem et annet vindu og si til studenten: «Rinieri, fruen min er mer bedrøvet enn noen kvinne har vært; for en av brødrene hennes har kommet hit, og han har talt og talt med henne. Så vilde han spise hos henne, og han har ikke gått ennu. Men jeg tror nu han gjør det snart. Så skjønner du hvorfor hun ikke har kunnet komme ned til dig; men nu er hun her nok snart. Hun ber dig at du ikke må være lei på henne, men bare vente.» Studenten trodde det var sant og svarte: «Si til min dame, at hun ikke skal gjøre sig noen sorg for mig; jeg skal nok vente til hun får høve til å komme ned til mig. Men be henne gjøre det så fort hun kan.» Så gikk piken tilbake til kammerset sitt og la sig til å sove. Da sa damen til elskeren sin: «Nuvel, hvad sier du nu? Tror du jeg vilde tåle han stod der nede og frøs i kulden, om jeg hadde sånn godhug for ham som du var redd for?» Nu var elskeren noenlunde rolig. De gikk til sengs sammen og forlystet sig en lang stund, mens de alt i ett lo og spottet over den stakkars stu- denten. Han gikk imidlertid att og fram nede på tunet og drev hardt på for å holde varmen; for det fantes ikke noe sted der han kunde sitte eller finne ly for den kalde luften. Han forbannet broren som drygde så lenge før han gikk; den minste lyd fikk ham til å tro at nu blev døren åpnet for ham av henne; men fåfengt var det alt han håpet. Da damen hadde forlystet sig med elskeren sin til bortimot midnatt, sa hun til ham: «Skatten min, hvad tror du nu om studenten vår? Hvad tror du er størst: klokskapen hans eller kjær- 214