hadde måttet tåle; han lot så ham gjøre det som gjøres skulde så han fikk førligheten sin igjen. Doktoren hjalp ham med sterke og hurtig virkende råder; men enda var det bare med nød og neppe de greide å myke op igjen de krampespente nervene hans. Hadde han ikke vært så ung, og den varme årstiden så nær, hadde han nok fått mange lidelser å herde. Men frisk blev han da igjen. Hatet gjemte han inni sig, og viste sig enda mer forelsket i enken ent noengang før. Nu hendte det om en tid at lykken gav studenten høve til å nå ønskemålet sitt. Den unge mannen enken var så forelsket i, kastet nemlig vrak på den kjærligheten hun hadde til ham, og forelsket sig i en annen dame. Han vilde ikke gjøre eller si noen ting hverken stort eller lite til å glede enken mer. Så tærtes da hun bort av sorg og tårer og beske savn. Tjenestepiken hennes syntes gruelig synd på henne og grublet på hvad hun skulde finne på til å mildne sin frues smerte over tapet av elskeren. Stadig så hun studenten på sin vanlige måte gå forbi på gaten, og nu kom hun på den tåpelige tanken at fruens elsker skulde komme til å elske henne som før dersom de rette trolldomskunstene blev brukt. Studenten mente hun måtte da være en stor mester i sånt. Og dette sa hun til matmoren sin. Damen var ikke særlig klok; hun skulde jo skjønt, at hadde studenten kjent til noen svartekunst, hadde han nok brukt den til bate for sig selv; men hun lydde på piken sin og sa straks til henne at hun skulde se til å få greie på om han vilde gjøre dette; hun skulde love ham visst at han skulde få av henne hvad han bare ønskte sig i lønn. Piken gjorde fra sig ærendet sitt både vel og nøie. Men stu- denten sa til sig selv, så glad blev han: «Lovet være du, Herre! 218